Det begynner nesten aldri med et drap

Til minne om alle kvinner som har blitt drept av nåværende eller tidligere partner vil jeg løfte samfunnsproblemet vi snakker altfor lite om.

Vi leser om dem i avisen under overskriften «Kvinne drept av mann». Vi skylder både dem, og alle som lever med frykten å ta det mer på alvor.

Vi må ta forebygging og oppfølging av voldsutsatte på alvor, før vi har enda flere liv på samvittigheten.

Igjen har vi lest om at en kvinne er drept. Hun hadde bedt om beskyttelse, og mannen som er siktet for drap på sin tidligere kjæreste, hadde besøksforbud mot henne.

Den drapssiktede mannen hadde brutt besøksforbudet en rekke ganger. Etter de tre første gangene oppsøkte han likevel bilen hennes og festet sporingsenheter på den hele fire ganger. Da jeg leste dette i VG, ble jeg både trist og forbanna.

Dette er et stort samfunnsproblem.

Hvert fjerde drap i Norge er partnerdrap. VG fører statistikk over norske partnerdrap. Det er ikke bare en oversikt over tragiske menneskehistorier, men det er også historien om et samfunnsproblem.

Det er smertefullt at flere og flere kvinner blir drept uten at det settes i gang et tilstrekkelig arbeid for å stanse neste drap.

Kvinnedrapene er varslede tragedier.

Når 7 av 10 har vært i kontakt med hjelpeapparatet, og vi likevel ikke har klart å stanse det så må vi ta alvorlig oppgjør med manglende beskyttelse av kvinner.

For bak disse tallene skjuler det seg liv som har gått tapt. Bak tallene finnes det også mange kvinner som lever med vold i hjemmet. Vi må hindre at hun blir neste offer.

Vi trenger innsats mot kvinnedrapene.

Det begynner nesten aldri med et drap. Bekjempelse av partnerdrap og partnervold er et essensielt ledd i bekjempelse av vold mot kvinner.

Kvinner er mer utsatt for vold fra partner enn menn. Kvinner drepes i større grad av sine partnere, som regel av menn. Vold mot kvinner er både et resultat av manglende likestilling og en årsak til manglende likestilling.

Forebygging av vold mot kvinner og likestillingsarbeid kan redde liv.

For to år siden offentliggjorde Riksrevisjonen en rapport om «Myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner».

Den korte oppsummeringen er at voldsutsatte har blitt sviktet.

Det er mangler i alt fra hjelpetilbud, til politiets bruk og oppfølging av beskyttelsestiltak. Det er hårreisende at politiet håndhever besøksforbud og andre beskyttelsestiltak så dårlig.

Terskelen for å anmelde en som står deg nær og få innvilget beskyttelse er allerede skyhøy, og så kan du ikke stole på at politiet rykker ut når voldsutøver står på døren di? Brudd på besøksforbud kan ikke være konsekvensfri.

I 2019 skrev forsker Jane Dullum om besøksforbud som beskyttelsestiltak. Besøksforbud er et veletablert beskyttelsestiltak, men håndhevingen av brudd på besøksforbud er ikke god nok.

Det er ikke noe registersystem for besøksforbud som belyser i hvilket omfang det skjer brudd på besøksforbud, og hva som skjer dersom et brudd oppdages – om det etterforskes og straffeforfølges.

Det har ikke vært mangel på varsellamper. De er mange flere. Kvinnebevegelsen, og spesielt krisesentrene har beskrevet problemene i mange år.

Det er tid for et oppgjør.

Publisert hos VG fredag 5. januar 2024