Derfor må Vy stoppes

Jeg tipper de klør seg i hodet i regjeringa nå. Hvorfor blir folk så sinte over at NSB skifter navn til Vy, det er jo bare et navnebytte? Jeg tror raseriet skyldes at dette handler om noe større.

NSBs navnebytte var nok heller dråpen som fikk et beger til å renne over. Et beger fullt av frustrasjon over at det blir stadig færre ting vi kan kalle «vårt» i Erna Solbergs nye Norge. Mange føler seg maktesløse overfor et Norge som blir stadig mer privatisert og kommersialisert. Det heter ikke lengre vårt, det heter mitt og ditt. Det heter ikke oss, det heter AS. Det er en samfunnsutvikling på kollisjonskurs med den norske folkesjela, og med Vy fikk frustrasjonen et utløp.

Folkets harde dom handler selvfølgelig også om at navnebyttet føles unødvendig og at det er sløseri med penger. Folk står ikke på perrongene og irriterer seg over fargen på togene, de irriterer seg over at toget ikke kommer.

Jernbanen vår trenger mer vedlikehold og færre forsinkelser, ikke nytt navn og logo. Men lanseringen av Vy er også et symbol på en langvarig demontering av Samholds-Norge. En demontering som på ingen måte startet med Erna Solbergs valgseier i 2013, men som hun har satt ny fart på med jernbanereformen.

En gang så vi i Norge på grunnleggende infrastruktur som jernbane, telenett, post og elektrisitet som noe mer enn bare en tjeneste på et marked. Det var en grunnplanke i samfunnet, som måtte styres etter andre mål enn kun bunnlinje og lønnsomhet. Det var et verktøy for sysselsetting, næringspolitikk og distriktspolitikk. Det skulle eies i fellesskap gjennom staten og skape verdier i samfunnet, ikke bare i regnskapene.

Så kom nyliberalismen, konsulentbransjen og en ny generasjon politikere som sakte, men sikkert begynte å plukke det hele fra hverandre. Elektrisitet ble en vare man selger der prisen er høyest, og gjerne sender ut av landet i kabler. Telenor ble et delprivatisert aksjeselskap. Posten ble delt opp og fikk en latterlig Pokémon-ball som logo. Og jernbanen ble steg for steg delt opp og plukket fra hverandre. Først en todeling, der NSB skulle kjøre togene og Jernbaneverket skulle ha ansvar for infrastrukturen. Så ble NSB igjen delt opp i en rekke datterselskaper, med buss, gods på bane og verksteder i ulike selskap. Og med jernbanereformen har det blitt nye navn (som Bane NOR) og nye oppdelinger.

For NSB er resultatet at selskapet er redusert til et bemanningsselskap som må konkurrere om å vinne anbud. Ansvaret for jernbanen er splittet opp og muligheten til å ivareta helheten og allmennhetens interesser blir stadig vanskeligere.

Jernbanen har sin egen infrastruktur der all trafikk kjøres på et lukket system med eget togmateriell og personell. Materiellet utnyttes hele døgnet på ulike linjer og strekninger. I stedet for å utnytte dette, vil anbudsregimet hindre at selskaper låner ressurser fra hverandre. Det blir et massivt effektivitetstap. For å bli konkurransedyktige har NSB også kvittet seg med så mange folk at det har ført til personellmangel og innstilte avganger.

Hver for seg har endringene i jernbanen, posten og liknende framstått tekniske og skapt lite debatt. Skrittene har vært små, og full privatisering var aldri noe uttalt mål. Som Linn Herning i For velferdsstaten har oppsummert det:

«Bare intern omorganisering, ikke fristilling eller utskilling. Bare litt mer effektivisering, ikke full bedriftsøkonomisk bunnlinjestyring. Bare fristilling, ikke aksjeselskap. Bare aksjeselskap, ikke privatisering.» Men i sum har det ført oss i en retning som truer norsk likhetskultur og identitet. Hvor det som heter stat skal bort, og hvor man skal viske bort alle spor av at vi en gang eide og styrte ting i fellesskap her i landet.

Overgangen til Vy er bare en av mange holdeplasser på en lengre vei i retning privatisering av jernbanen. Det skaper uro for velferdsstatens framtid. Vi er mange som spør oss hva som blir igjen til neste generasjon. Det er denne uroen NSBs navneskifte har truffet. I hvert fall hos alle oss som er grunnleggende fellesskapsorienterte.

Vi vil eie og styre de viktigste tingene i samfunnet sammen, etter andre prinsipper enn kun kortsiktig profitt. Vi er stolte av hva fellesskapet har fått til gjennom statlig styring og kontroll med kraft, jernbane og naturressurser. Vi vil ikke at en global elite av kinesere, sjeiker fra Midtøsten eller britisk adelsslekt skal eie og kontrollere infrastrukturen i samfunnet vårt. Vi vil være herre i eget hus. Det er grunnen til at vi to ganger har sagt nei til EU, og vil beholde vår felles jernbane.

Det er forresten bra at Sp og Ap protesterer høylytt nå, men de har like mye ansvar som Høyre for at offentlige selskaper leker butikk og svir av millioner på logo og rebranding. Det var Arbeiderpartiet som kløyvde jernbanen i to mellom NSB og Jernbaneverket, og i neste omgang gjorde NSB til aksjeselskap. Og det var Senterpartiet som satt med ministeren da Posten brukte 300 mill. kr på ny logo i 2008, uten å løfte en finger for å stoppe det sløseriet.

Noen vil nok protestere: Staten eier da fortsatt både post, tele og jernbanen? De har rett i at omfanget av statlig eierskap fortsatt er stort. Men formen på eierskapet er så grunnleggende endret at det minner mer om kommersielle bedrifter. Det understrekes av Erna Solbergs respons på det nye navnet: Dette er opp til styret i selskapet. Folkestyret har å holde seg unna.

Protestene mot Vy er et signal om at noen snart bør trekke i nødbremsen. Regjeringa bør stoppe opp og tenke seg om: Holder det å ha Stortingets flertall bak seg når man endrer jernbanen for alltid? Bør man ikke også ha folkeflertallet bak seg?

Når det gjelder navnebyttet, er det heldigvis ikke for seint å snu. Nytt navn skal formelt behandles i generalforsamling seinere i måneden, og samferdselsministeren er generalforsamling i NSB. De største utgiftene ved navnebyttet påløper først ved innfasing. Det er fortsatt mulig å snu i tide.

Først må vi si nei til navnebyttet, deretter må vi jobbe for en politikk som bryter med regjeringens privatiseringslinje og heller bruke ressursene på å samle, styrke og bygge den norske jernbanen videre ut.

Publisert på dagbladet.no 14. mars 2019.