Den store bortforklaringa

Fredag la finansminister Siv Jensen fram en stortingsmelding om fordeling. Å utrede økende ulikhet var langt fra regjeringens idé; meldinga er et resultat av Stortingets pålegg. Og hvis dette hadde vært en skoleoppgave, er jeg redd finansministeren ville fått stryk av en lærer som gjennomskuet at oppgaven ikke er forstått.

For der Stortinget ba om en utredning «om tiltak mot den økende ulikheten i makt og rikdom», har regjeringen verken fokusert nevneverdig på samfunnsmakt eller økonomisk rikdom. De zoomer inn på andre enden av skalaen, på fattigdom, og vender blikket strategisk bort fra formue, arv og lederlønnbonanza. Det er kanskje ikke rart, for blant landets fattige finnes det syndebukker å peke på, som overskygger elefanten i rommet og flytter debatten mot det regjeringa helst vil snakke om.

«Venstresiden kan bare glemme å gjøre noe med økte forskjeller, om de ikke gjør noe med innvandringen,» sa Siv Jensen i forbindelse med lanseringen. Det er en godt innøvd Frp-manøver når det går dårlig på meningsmålingene: De drar innvandrerkortet.

På en måte har Siv Jensen et poeng, selv om ulikheten har økt også hvis man tar innvandring ut av regnestykket. Tallenes tale er klar: Et flertall av barn som vokser opp i fattigdom har foreldre med innvandrerbakgrunn. Foreldrene er oftere utenfor arbeidslivet og har behov for bostøtte og sosialhjelp. Dette er vi fullt klar over, og ingen har påstått at man tar imot folk på flukt for å få ned forskjellene. Men der Siv Jensen aldri har brydd seg om disse familiene før hun plutselig trengte en strategisk syndebukk, har vi vært opptatt av å løse problemene. Med sosial boligpolitikk, mer norskopplæring, gratis barnehage framfor kontantstøtte, utdanning og integrering, forslag høyresida gang på gang har stemt ned.

Samtidig bløffer Siv Jensen om innvandring. For den innvandringa som skaper lønnspress for de allerede lavtlønte, arbeidsinnvandringa gjennom EØS-avtalen, den forsvarer hun. Her er det hun som er den naive, som ikke ser at når du gir arbeidsgiverne lov til å underbetale og utnytte folk fra hele Europa, så presser det lønninger og vilkår nedover i bransje etter bransje. Det er en underbudskonkurranse på eiernes premisser, som arbeidsfolk av alle nasjonaliteter taper på.

Landets rikeste økte formuen sin med 14 prosent i fjor.

Men når vi snakker om økonomisk ulikhet, rikdom og makt, må vi ikke redusere feltet til en debatt om innvandring. Når landets rikeste økte formuen sin med 14 prosent i fjor, er det åpenbart ikke innvandringens skyld. Og når reallønna står stille samtidig som aksjeutbytter setter nye rekorder, kan vi ikke godta at elefanten i rommet blir oversett. Regjeringa bommer med vilje når de ikke vil se at dette også handler om en grunnleggende samfunnsutvikling hvor det lønner seg mer å eie og arve enn å arbeide.

Og det trengs knapt kalkulator for å skjønne hvorfor det lønner seg mer å eie nå enn tidligere. Som finansminister har Siv Jensen fjernet all skatt på arv og brukt enhver anledning til å kutte i formuesskatten med til sammen nesten 7 milliarder kroner. Nå har hun svekket den generelle skattesatsen så mye at hun har blitt nødt til å bytte strategi; nå er det skatt på «arbeidende kapital» som skal ned. Det hun ikke sier noe om er at kapital aldri arbeider, og at aksjer utgjør 88 prosent av verdiene i denne kategorien. En direkte skattegave fra Jensen til børsen, med påskudd om å skape arbeidsplasser. Arbeidsplasser verken hennes eget departement eller forskere kan finne i statistikken. Det eneste synlige resultatet er at de som hadde mye fra før, nå har enda mer.

Den økonomiske eliten er en liten gruppe mennesker, som folk flest ikke har noe dagligdags forhold til. Derfor er det lett for Siv Jensen å avlede oppmerksomheten med tabloide skremmebilder. Men det folk derimot har et nært forhold til er de stedene hvor den økonomiske eliten henter sin rikdom fra, nemlig arbeidslivet og boligmarkedet. Når hotellansatte får nøyaktig null kroner i lokale lønnstillegg år for år kan hotellbaroner som Stordalen og Thon øke sine formuer enda litt til.

Når bønder og butikkarbeidere får lite igjen igjen for jobben de gjør, kan Reitan-brødrene arve flere milliarder fra far. Når hjelpepleiere og barnehagelærere får dårligere pensjon, kan de kommersielle eierne ta ut mer profitt. Og når vi betaler litt mer for å bo, og anleggsarbeiderne jobber litt hardere, kaster de rikes eiendomsinvesteringer pent av seg. Det finnes ikke noe som heter gratis lunsj, og ingen verdier kommer fra ingenting.

Og trodde du regjeringen la fram denne stortingsmeldingen fordi de vil ha ned forskjellene? Tro om igjen. Regjeringen vil ikke ha forskjellene ned, bare bevare det de kaller «et samfunn med små forskjeller». Det betyr at de lever fint med dagens Forskjells-Norge, hvor rikdom og makt er fordelt på en dypt urettferdig måte.

Men det er det ikke mange som får med seg, der Siv Jensen står og roper om innvandringen.

Publisert i Klassekampen 4. mars 2019.