De usynlige sårene

Vi vet ikke hvor mange mennesker i Norge som har blitt utsatt for tortur. Men vi vet at de finnes. Det er flere tusen mennesker, kanskje så mange som 30.000. De fleste som leser dette, har trolig aldri møtt en som har blitt utsatt for tortur. Men for noen er det «baba», altså pappas historie. Det er et kollektivt minne for mange av oss. Vi var ikke i Evin-fengselet i Iran, i Diyarbakir-fengselet i Tyrkia eller noen av de andre «torturfengslene». Men det var mennesker der, og noen av dem er her i Norge i dag. En av dem er kanskje naboen din – eller pasienten din.

Da Røde Kors lanserte rapporten «Torturert og glemt?» for to år sia, fant de at torturutsatte i Norge er i en særlig sårbar situasjon sammenliknet med i Skandinavia for øvrig. De peker på at torturskader er krevende å identifisere og følge opp for helsepersonell og anbefaler at «kunnskap om tortur bør inn i relevante utdanningsløp for leger, sykepleiere, sosionomer, psykologer og andre yrkesutøvere som kan ha tett kontakt med torturerte».

Torturutsatte må både få behandling og rehabilitering, og helsepersonell må ha kunnskap og mulighet til å tilrettelegge. En helt vanlig EKG kan faktisk være retraumatiserende hvis det har blitt kobla strøm til din kropp før. En MR kan være umulig å gjennomføre om du har opplevd å være innesperret i trange rom. Det er helsesjekk og behandling som kanskje mange av oss ikke tenker over engang, som vil være en stor belastning hvis du har blitt utsatt for tortur. Den manglende kunnskapen kan i verste fall holde folk unna helsehjelp.

Torturutsatte i Norge har ingen spesielle rettigheter etter lovene innenfor helsetjenestene. Bortsett fra tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte og personer med odontofobi (TOO) finnes det ikke spesialiserte nasjonale tilbud til denne gruppa. Behandlinga gir pasientene bedre tannhelse og hjelper dem med å mestre utfordringene med å gå til tannlegen, og det har positive ringvirkninger for andre deler av livet. Men evalueringa av TOO-tilbudet viser at dimensjoneringa og etterspørselen er i ubalanse. Resultatet er ventetider opp til to–fire år. Derfor har Rødt foreslått at rammene for tilbudet gir mulighet for at ventetiden blir kortere. Det er ingen grunn til at Norge ikke er like gode som andre skandinaviske land på behandling av torturofre. Vi må heller ikke nekte folk helsehjelp bare fordi de kalles papirløse.

Det finnes mennesker i landet vårt som har blitt utsatt for tortur. Sårene er ikke synlige for alle. Men de er der. Skrikene ble kanskje ikke hørt fra et fengsel langt unna Norge. Den internasjonale støttedagen for torturofre, 26. juni, er en anledning til å lytte.

Publisert i Klassekampen lørdag 25. juni 2022