Bygda skal leve, ikke dø

«Jeg elsker bygda. Men den bør dø». Slik startet nyansatt Aftenposten-kommentator Synnøve Vereide Tampe et innlegg for en snau måned siden som skapte mye debatt. Kommentaren til Vereide Tampe ble også en av temaene på NRK Debatten 15. oktober.

Der kunne hun forsikre seerne om at hun ikke hadde noen liste over hvilke bygder som skulle dø, heldigvis. Likevel bør ingen bygder føle seg helt trygge, for Vereide Tampe var klar i talen på at mange bygder ikke var lønnsomme økonomisk, ikke skapte nok verdier og generelt ikke burde ha hatt livets rett.

Nationens Anne Ekornholmen på sin side skriver i Nationen 10. oktober et godt forsvar for nettopp bygdenes rett til å leve og ikke minst om det gode livet på bygda som hun selv har erfart. Det er det lett å slutte seg til.

Etter fem år i Oslo-gryta med studier, butikkjobb og ungdomspolitikk, var det lite som føltes så godt som da jeg flyttet hjem til Kragerø en desemberkveld i 2020.

På tross av at livet på den tida var annerledes med både korona og kohorter, føltes det helt riktig å igjen bo i den lille kommunen jeg tross alt har levd mesteparten av livet mitt i.

Jeg kommer fra Skåtøy ute i Kragerøskjærgården med litt over 200 innbyggere. Utviklingen her er ganske typisk for mange lokalsamfunn i disse dager der det blir stadig flere eldre og der det er færre fastboende med lys i huset.

Jeg gikk i den lokale barnehagen og på den lokale skolen. Jeg tok senere både buss og ferge til skole og fritidsaktiviteter som nettopp viser hvor avhengig vi er av fergen langs kysten.

Tidligere var det egen butikk og postkontor på øya. Historisk drev folk med gårdsbruk og fisk og levde av naturressursene rundt oss. 2018 ble derimot et symbolsk år da Skåtøy mistet sitt siste kommunale tilbud da barnehagen ble lagt ned.

Den kommunale skolen var allerede lagt ned og erstattet av en Montessori-skole flere år tidligere.

En slik utvikling vil i noens øyne være ønskelig, siden vi tross alt ikke skaper de enorme verdiene som Vereide var opptatt av. Men, selv om enkelte kommentatorer i skravleklassen i Akersgata eller Høyre-politikere ønsker at flere av de norske bygdene bør dø, så er det ingen grunn til å gi dem aktiv dødshjelp.

Det var et aktivt politisk valg norske politikere en gang tok, da de bevisst heller valgte å satse på desentralisert og spredd bosetting heller enn sentralisering.

Derfor bor det også folk i hele landet – i Finnmark, i dalførene i Gudbrandsdalen, på Vestlandet og langs Sørlandskysten. Det har gitt resultater. Ser man på de største eksportnæringene i Norge er de lokalisert i nettopp distriktene våre.

Jeg er opptatt av å få fram at det går godt i store deler av Distrikts-Norge, men vi må likevel erkjenne problemet bygdene og distriktene våre står overfor.

Mangel på arbeidskraft, en aldrende befolkning og færre mennesker er selvsagt utfordringer som må tas på alvor. Sentraliseringspolitikken er en annen utfordring.

Solberg-regjeringene var kjennetegnet av en storstilt sentralisering med tvangssammenslåing av kommuner og fylkeskommuner, nedlegging av Nav-kontorer og skattekontorer, innføringen av den såkalte nærpolitireformen, nedlegging av mindre fengsler, sykehusreformer som har ført til både nedlegginger av lokalsykehus, kutt i post og aviser samt både nedlegging og sammenslåing av høyere utdanningsinstitusjoner.

Alt dette gjorde distriktene mindre attraktivt.

De mye omdiskuterte skoledeleggelsene i Innlandet er et eksempel på at sentraliseringen dessverre lever i beste velgående. Der har altså et flertall på fylkestinget bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Miljøpartiet de Grønne gått sammen og med knapt flertall besluttet å legge ned seks skoler og skolesteder i Innlandet.

Hvis man ønsker at bygda skal dø, er det slik politikk som blir resultatet.

Hvis vi derimot vil at bygda skal leve, trengs det en annen type politikk. Vi trenger en aktiv distriktspolitikk. Derfor er det bra at regjeringa har som mål å faktisk øke folketallet i landets minst sentrale kommuner.

Da trengs det skoler, nærhet til helsetjenester, god infrastruktur, tilflytting gjennom en sosial boligpolitikk og arbeidsplasser. Da trengs det en kommune- og fylkesøkonomi som ikke gjør at folks tjenester og tilbud kuttes og sentraliseres, men heller styrkes.

Det viktigste nå er derfor at regjeringa kommer med penger nok til kommunesektoren slik at bygda faktisk ikke dør på Støre og Vedum sin vakt.

Jeg ville aldri byttet bort min oppvekst på bygda med en oppvekst i byen, selv om jeg helt sikkert er fra et sånt sted som Vereide Tampe mener bør dø fordi vårt bidrag til BNP ikke er det største.

Det er kanskje klisjé å si, men det at folk, som hjemme på Skåtøy, bor godt og har gode liv har uansett en egenverdi man ikke kan måle i penger eller sette inn i et Excel-ark.

Jeg håper derfor at landets bygder og distrikter også fremover skal kunne befolkes og at innbyggerne skal oppleve bolyst og framtidstro, ikke trusler om død og nedleggelse.

Publisert i Nationen mandag 4. november 2024