Avstengte rom, ullgensere og angsten for strømregninga

Som barn husker jeg godt at de voksne gråt når Per Aabel leste eventyret «Piken med svovelstikkene» på TV. De fikk rare ansikter, ble blanke i øynene og mer enn én gang så jeg tårer trille nedover kinnet. Selv synes jeg Aabel hadde en merkelig stemme, og jeg forsto aldri hvorfor ingen faktisk hjalp jenta.

I H. C. Andersens eventyr blir vi kjent med fattigjenta som er sendt ut i kulden av familien for å selge svovelstikker. Hun vandrer barbent gatelangs og ønsker ikke å dra hjem før hun har tjent penger. Det eneste hun har å varme seg på i minusgradene er spinkle svovelstikker og lyet hun finner mellom to hus. Inne i husene er nyttårsfeiringen allerede i gang og de forbipasserende er mest opptatt av seg selv og sitt.

Folk fryser fortsatt. De fleste av oss søker ikke ly mellom to hus mens vi forsøker å varme oss på svovelstikker. Vi fryser inne i leilighetene, husene, klasserom og på kontorer. Vi sitter med ullgensere på, under pledd, med avstengte rom og berg av skittentøy som vokser i takt med angsten for strømregninga. Ute blir det stadig kaldere.

Nå rammer strømpriskrisa også Trøndelag. Ikke fordi vi lider av manglende infrastruktur til å produsere kraft eller fordi det er dyrt å produsere strøm, men fordi prissettingen er overlatt til børsen. Det er dyr fossil energi på kontinentet som driver prisene opp. I Trøndelag har vi ingen kull- og gasskraftverk, likevel spår kraftanalytikere at strømprisene vil fortsette å stige.

Norge er et kaldt land og vi er totalt avhengig av strøm. Vi trenger strøm for lys og varme i husene, til industri, til å holde maten kald og dyrene på båsen varm. Strøm er en grunnleggende nødvendighet, men behandles som hvilken som helst vare.

I dag bestemmes strømprisen gjennom en strømbørs, en auksjon med meglere fra land som Tyskland og Storbritannia. For å få tilgang til vår egen kraft må vi betale en strømpris som om vi importerte den. Børsens mekanismer driver opp «verdien». Slik får vi priser som ligner de på kontinentet, hvor de er avhengig av dyr fossil kraft. Dette fører til at stadig flere i Norge havner i økonomisk uføre. Hardest rammer det de som allerede har minst.

Heldigvis finnes det alternativer. Strømmarkedet er politisk skapt, og kan derfor endres gjennom politikk.

Rødts politikk er ikke å «kutte kablene» eller subsidiere strømbruk. Rødt vil skille mellom den strømmen vi selv trenger for varme og lys i hjem og arbeidsplasser landet rundt, og det kraftoverskuddet vi kan eksportere. Rødt ønsker derfor å få på plass en egen prissetting innenlands. I dag sauses alt dette sammen i en felles salgsprosess, som gir den mye omtalte prissmitten. Strømprisene reflekterer ikke situasjonen i vårt eget kraftsystem. Det er dette vi må ta tak i. Rødt vil ta kontroll over krafteksporten. Vi vil fortsatt ha utveksling av det norske kraftoverskuddet innenfor krav til miljø og forsyningssikkerhet, og muligheten til kraftimport i situasjoner Norge kan trenge det.

Vi liker å tro at vi som samfunn har beveget oss bort fra elendigheten H. C. Andersen beskriver. I realiteten er det fortsatt mange som fryser i Norge og som må se nyttårsfeiringen fra utsiden. Da jeg var barn forsto jeg ikke hvorfor ingen hjalp jenta i eventyret. Hvorfor vi fortsatt aksepterer et system som skyver de som allerede har minst ut i kulda, er enda mer uforståelig.

Publisert på Trønderdebatt tirsdag 20. desember 2022