Ansatte uten formell helseutdanning er en ressurs, ikke en nødløsning

I diskusjonen om hvordan vi skal løse utfordringene i eldreomsorgen hører vi ofte at det må satses mer på kompetanse og at vi må få flere i utdanning. Det er viktige tiltak.

Ansatte som ønsker fagutdanning, må få muligheten. Men ofte omtales «ufaglærte» i tjenestene som et tegn på at tjenestene ikke holder god nok kvalitet.

Og det er riktig at vi trenger flere faglærte og høyskoleutdanna. Men det er ikke alle oppgaver i helsetjenestene som krever helsefaglig utdanning.

Pleiemedarbeidere og andre som jobber i helsetjenesten vår uten formell utdanning, er en helt nødvendig del av bemanningen.

Vi står overfor en helsepersonellkrise som gjør at vi må tenke annerledes om hvordan vi skal bemanne tjenestene våre i framtida. Vi må være strengere på hva helsepersonell sin tid blir brukt på. Det gjelder ikke bare leger og sykepleier, men også helsefagarbeidere.

Kommunehelsetjenesten er blitt en mer og mer medisinske krevende tjeneste. Mange av brukerne trenger tett oppfølging og gode observasjoner. De kan trenge at helsepersonell lager en plan for ernæring, følger med på effektene av medisinene de tar og observerer endringer i formen.

Men det medisinske og kompetansekrevende helsearbeidet er bare en del av arbeidet i kommunehelsetjenesten. Det finnes en mengde oppgaver som med fordel kan overlates til pleiemedarbeidere og andre uten helsefaglig utdanning.

Folk skal følges på do, urolige skal ha en kjent hånd å holde i, bord skal dekkes av og på, planter skal vannes, pårørende skal snakkes med, hår skal rulles og kinn skal barberes og folk skal hentes til tannlegetimer og dagsentre.

De ikke-medisinske oppgavene i eldreomsorgen som handler om tilstedeværelse og praktisk hjelp er av stor betydning for opplevelsen av kvalitet på tjenestene. Veldig mye av dette blir gjort og kan gjerne gjøre av folk uten formell helsekompetanse.

Mange av dem som jobber i helsetjenesten uten utdanning, har også mye erfaringsbasert kompetanse som er verdifullt, ikke til erstatning for utdanning, men i seg selv.

I helsetjenesten finner du både dem som jobber noen år mens de finner ut hva de skal bli, de som jobber i helsetjenesten ved siden av en egen bedrift eller kunstnerisk virksomhet og de som bare ikke trives med skole og eksamener. Vi trenger dem alle.

Men vi skylder også å gi dem bedre arbeidsforhold. Mange av dem har jobbet årevis i tjenestene, er godt kjent med menneskene og har stor betydning for arbeidsplasser, men får bare helgestillinger og ekstravakter.

Skal pasienten få møte kjente ansikter og bli godt ivaretatt samtidig som vi sikrer at kompetansen blir brukt rett sted, må vi begynne å se på ansatte uten formell helseutdanning som en ressurs, ikke en nødløsning. Da må vi jobbe for at de også, som resten av laget, får fulle stillinger så de har en lønn å leve av.

Publisert i Fagbladet torsdag 7. september 2023