Aldri mer krig på sms

Ti år etter Ap, SV og Sps sms-vedtak om å bombe Libya, er landet fortsatt herjet av vold og kaos. Nå kan Rødt sikre at Norge aldri mer vedtar å gå til krig per sms.

«Det norske F16-fly og deres mannskaper gjorde under krigen i Libya, var særdeles voldsomt, ødeleggende og dødelig. Norge har ikke brukt mer brutal, militær makt siden andre verdenskrig.»

Slik beskriver Norges mest Nato-lojale avis, VG, Norges krig mot det afrikanske oljelandet i 2011.

Nato-krigen mot Libya som Norge deltok i er et av de mest ødeleggende overgrepene Vesten har begått mot et afrikansk land siden kolonitiden. Tusener ble drept, enda flere skadet og millioner ble drevet på flukt. Den humanitære katastrofen pågår ennå.

Lederne for Ap, SV og Sp tok den katastrofale beslutningen om å delta i krigen etter uformelle samtaler på mobiltelefon og utveksling av sms, uten et eneste møte eller formelt vedtak – som om afrikanske menneskeliv er så lite verdt at vi kan bombe landene deres uten å overveie konsekvensene i forkant. Når Rødt nå krever at Norge aldri mer skal gå til krig på sms, er det altså fordi det var det som skjedde da den rødgrønne regjeringen besluttet å bombe Libya. Men det er også fordi et tverrpolitisk utvalg på Stortinget, på Rødts initiativ, har foreslått viktige endringer som kan sikre at dette faktisk aldri skjer igjen. Det såkalte Harberg-utvalget har fastslått at dagens lovgivning krever at en regjering som vurderer å gå til krig må utrede en slik beslutning nøye i forkant og offentliggjøre formål, begrensninger og folkerettslig grunnlag for krigsdeltakelsen. Utvalget åpner også for å grunnlovsfeste enda tydeligere at krigsvedtak krever Stortingets godkjenning, slik det praktiseres i land som Sverige og Danmark.

Dette gir i seg selv ingen garanti mot at norske politikere gir etter også neste gang USA eller Nato vil dra Norge inn i krig. Men opptakten til Libya-krigen er et krystallklart eksempel på at en demokratisk beslutningsprosess er helt nødvendig for å unngå liknende katastrofale krigsbeslutninger i fremtiden.

Da Libya-krigen sist ble diskutert på Stortinget i 2019 gjentok de rødgrønne partiene argumentasjonen om at all tilgjengelig informasjon da avgjørelsen om å gå til krig ble tatt, tilsa at bombing var eneste alternativ.

Den humanitære katastrofen pågår ennå.

Sannheten er tvert imot at varsellampene blinket fra alle kanter. I 2011 var hele verden vitne til resultatet av forrige vestlige krig mot et oljeland i Midtøsten: katastrofen i Irak. Få dager før beslutningen om å gå til krig vedgikk Støre selv, fra Stortingets talerstol, at det å gå inn i Libya-konflikten «for å fjerne regimet, kan bringe en situasjon som blir langt, langt verre». Men det var akkurat det Nato og Norge gjorde, med samme resultat som Irak: ubeskrivelige sivile lidelser, ødelagt infrastruktur, varig krig som spredte seg til naboland og massivt inntog av Al Qaida og IS som takket være Nato-krigen har etablert seg i Libya og brukt landet som base for terrorangrep i Afrika, Midtøsten og Europa.

Fem norske oljearbeidere ble i 2013 drept da terrorister med libyske våpen og baser i Libya angrep en oljeinstallasjon nær den libyske grensen i Algerie. Det britiske parlamentets undersøkelse fastslo at påskuddet for krigen, det å stanse en påstått fremtidig massakre, var bygget på åpenbart tvilsom etterretning, propaganda og desinformasjon – også det i likhet med Irak-krigen. Særlig SV forsøker fortsatt å gi inntrykk av at Nato og Norge hadde bred støtte fra Afrika og Midtøsten, og at kritikken fra regionen kom lenge etterpå.

Det er ikke riktig. Den afrikanske union og ledelsen i Den arabiske liga hadde tvert imot fordømt Nato-krigen allerede før Norge gjennomførte sitt første bombetokt. Også signalene om at våre Nato-allierte ville bryte FN-mandatet og folkeretten ved å bombe for regimeskifte lå klart i dagen før Norge gikk til krig.

Myten om at faresignalene kom etter at Norge hadde begynt bombingen, må tilbakevises – ikke bare fordi den er usann og bidrar til ansvarsfraskrivelse, men også fordi den skygger for skandalens virkelige årsaker, deriblant den totalt uforsvarlige og udemokratiske beslutningsprosessen. Det var den som gjorde det mulig å gå til krig uten å ta hensyn til den store mengden tilgjengelig informasjon som tilsa at krigen kunne få katastrofale følger.

Ved å gå utenom Stortinget, ta beslutningen på sms og totalt unngå formelle møter og nedskrevne vedtak har de rødgrønne lederne også gjort det nærmest umulig å granske hvordan beslutningen ble til, men langt lettere å unndra seg ansvar i ettertid.

Ti år etter Libya-krigen har alle partiene på Stortinget endelig sluttet seg til vårt krav om en mer demokratisk og grundig beslutningsprosess.

Rødt mener det forplikter og at et nytt flertall etter valget må omsette dette i praktisk politikk. Det er selvsagt ingen grunn til å overlate jobben med å skape en mer demokratisk og fredelig utenrikspolitikk til de rødgrønne partiene som ukritisk slukte Natos propaganda og gikk til krig mot Libya. Den eneste garantien for at ethvert forsøk på å dra Norge inn i USA og Natos krigseksperimenter møter kraftfull motstand på Stortinget er derfor et rekordvalg for det ene partiet som konsekvent har gått mot norsk deltakelse i angrepskrig.

Publisert i Klassekampen fredag 19. mars 2021.