70 år med NATO er nok

Atlanterhavspakten blei signert i Washington 4. april mellom Belgia, Nederland, Storbritannia, USA, Norge, Danmark, Luxemburg, Frankrike, Italia og Portugal, Canada og Island. Utover 1950-tallet kom også Hellas, Tyrkia og det re-militariserte Vest-Tyskland med.

Hovedbestemmelsen i Atlanterhavspakten var artikkel 5, som slo fast at et angrep på ett av paktens medlemmer skulle bli betegna som et angrep på alle. På tross av at alliansen de neste årene ble drivende i rustningskappløpet under den kalde krigen, var sjølve pakten i samsvar med FN-paktens artikkel 51 om statenes rett til kollektivt sjølforsvar i tilfelle aggresjon utenfra.

I dag er alliansen noe helt annet. Allerede under Koreakrigen ble «NAT» til «NATO» gjennom at man vedtok integrerte kommandostrukturer, som i praksis ville innebære at en amerikansk øverstkommanderende ville overta kommandoen over medlemslandenes militærstyrker i en krigssituasjon. Organisasjonen blei etter dette ledende i rustningskappløpet som fulgte i de neste tiårene, både med henhold til atomvåpen og konvensjonelle militære styrker. På 1990-tallet innlemma organisasjonen i sitt strategiske konsept også formuleringer som åpna for å krige også utafor egne områder, såkalte «out of area», eller «ikke artikkel 5-operasjoner. Dette kunne skje i situasjoner man anså truet medlemslandenes «sikkerhet».

I praksis innebar dette at NATO nå anså seg hevet over FN-paktens forbud mot angrepskrig. Det gjør organisasjonen også den dag i dag. For en småstat som Norge er dette dårlig nytt. Det er bare stormaktene som har interesse av en verdensorden hvor de sterke kan bruke voldsmakt når de finner det nødvendig. Dersom NATO skal ha lov til å krige når det passer dem, vil andre stater som Russland og Kina kunne begynne å spørre hvorfor ikke også de skal kunne ta seg tilsvarende friheter. Det nye NATOs underminering av folkeretten er dermed også en underminering av vår felles sikkerhet. NATOs karakter av å være USA-imperialismens forlengede arm er i dag mye tydeligere enn i 1949.

Det internasjonale arbeidet mot atomvåpen har i dag kommet langt. I dag finnes det om lag 14 000 atomvåpen igjen på jorda, mot 60 000 på 1980-tallet. I 2017 blei det også vedtatt en internasjonal forbudstraktat av 122 av FNs medlemsland, som effektivt forbyr både besittelse og bruk av kjernefysiske våpen. NATO sørget derimot for at ingen av organisasjonens medlemsland støttet forbudet. Bare Nederland deltok i det innledende arbeidet, men unnlot å stemme for da det kom til avstemming. Dette skyldes enkelt at NATOs strategiske konsept fortsatt vektlegger at alliansen skal ha atomvåpen «så lenge alle andre har dette», sjøl om bruken av atomvåpen fortsatt anses som «svært usannsynlig».

Organisasjonen har dermed ingen erklæring som tydelig sier at organisasjonen ikke vil bruke atomvåpen først i en konflikt. I klartekst betyr dette at NATO anser seg berettiget til å bruke atomvåpen først dersom de finner det formålstjenlig i en krig.

For Norge er det også et problem at NATO bidrar til å ødelegge forholdet til Russland. Etter murens fall ekspanderte NATO østover. Først innlemmet man tidligere medlemmer i Warszawapakten, før man etter hvert også innlemmet tidligere Sovjetrepublikker som Estland, Latvia og Litauen. Krigene i Georgia og Ukraina kan dels tolkes som uttrykk for at Russland har satt ned foten for videre ekspansjon.

På toppmøtet i Wales i 2014 vedtok NATO at medlemslandene skulle ha som målsetting å bruke 2 % av sitt BNP på militærvesenet. Så sent som i 2016 hadde Russland knapt 8 % av NATOs forsvarsbudsjett. Hvor stor overlegenhet er nok? NATOs opprustning er dessuten en usedvanlig dårlig miljø- og klimapolitikk, all den tid militærvesenet både bidrar til store utslipp og legger beslag på midler som kunne ha gått til fornuftige formål. De eneste som tjener på dette er den globale våpenindustrien.

Rødts alternativ til NATO er et nordisk forsvarsforbund. Et slikt forbund vil måtte være uavhengig av alle stormakter og ha tilstrekkelig styrke til å fungere troverdig avskrekkende. I tillegg bør forbundet være en stemme for dialog og nedrustning, framfor imperialisme og militarisering. Folkerettens restriksjoner på maktbruk bør styrkes heller enn svekkes. Bare slik vil det være mulig å avverge trusselen om en tredje verdenskrig mellom stormaktene, i tillegg til å beskytte land fra imperialismens angrepskriger.

NATOs 70-årsmarkering bærer preg av intern uenighet. Blant annet Frankrikes president Emmanuel Macron betegnet alliansen som «hjernedød». Selv om vi ikke nødvendigvis er enige i Macrons løsningsforslag, er det likevel verdt å notere seg merkelappen. Det er på tide at Europas venstrekrefter hever stemmen sin og slår fast at 70 år er nok.