Tre bud for en annen verden etter krisen: Sosialisme eller koronakapitalisme!

Koronakrisen har allerede forandret verden økonomisk, sosialt og politisk. Kanskje har den også forandret hvordan vi ser på verden?

De siste ukene har for eksempel folk fått øynene opp for det viktige arbeidet vanlige, som regel lavtlønte arbeidere gjør. Butikkmedarbeidere, helsearbeidere og bussjåfører klappes for og hylles i avisinnlegg og i sosiale medier. Krisen får folk til å forstå verden på en annen måte.

Når både verden og oppfatningen av den forandrer seg, bør venstresiden gripe sjansen til å fremme sosialistiske løsninger – løsninger som før kan ha fremstått som vel radikale, men som nå virker fornuftige. I grunnen er de begge deler. De er radikale fordi de bryter drastisk med den rådende markedsliberalismen, og de er fornuftige fordi kapitalismen så åpenbart ikke er i stand til å løse utfordringene vi står overfor. Som Rosa Luxemburg en gang formulerte det: Sosialisme eller barbari! Sosialistiske løsninger er tvingende nødvendig når alternativet er koronakapitalisme.

1. Lønn som fortjent

Det første budet for fagbevegelsen og den radikale venstresiden er ikke nytt. Det handler om å heve lønnen til de som tjener minst.

Lønnsoppgjøret er utsatt til høsten, men NHO Reiseliv har allerede manet til et moderat lønnsoppgjør i lys av koronakrisen. Når vi vet hvor viktig jobben til de lavtlønte er, fremstår oppfordringen som snodig. Hvem er det egentlig som bør moderere seg nå? Hvor er moderasjonen i lederlønninger og voksende formuer?

Sannheten er at de 30 prosent dårligst betalte arbeiderne ikke har hatt reallønnsvekst de siste seks årene. Dette innebærer at lønningene til disse lavtlønte, ofte kvinnedominerte yrkene steg mindre enn prisene. Denne gruppen trenger lønnsvekst, ikke moderasjon.

Med dette mener jeg på ingen måte å si at samfunnet ikke behøver å vise moderasjon i krisetider. Spørsmålet er bare hvem det er som skal vise moderasjon. Lønnskampen (les: klassekampen) blir bare enda viktigere «når nettene blir lange og kulda setter inn».

Selv om folk oppdager hvor nyttige jobber arbeiderklassen gjør mens krisen står på, opplever vi også hvordan noen lavtlønte yrkesgrupper er spesielt utsatte. Innenfor de samme 30 prosentene finner vi ansatte innen f.eks. hotell, restaurant og reiseliv, som nå mister jobbene sine på ubestemt tid.

Likevel er det eierne i de samme næringene som roper høyest om hjelp. «Vi har blitt hørt», sa Norwegian-sjefen da regjeringen bevilget en lånegaranti på 3 milliarder kroner til flyselskapet. Dette til tross for at Norwegian i mange år har hatt en dårlig økonomi, samtidig som de har svekket arbeidsfolks rettigheter – det Kirsti Bergstø (SV) passende nok kalte for «kjosifiseringen» av arbeidslivet. Særlig miljøvennlig eller fremtidsrettet er Norwegian heller ikke.

Et annet eksempel: Hotelleier Petter Stordalen permitterer nå tusenvis av ansatte. Toppsjefen i Stordalens hotellkjede, Choice, er like fullt positiv til regjeringens krisepakke for næringslivet. De trenger hjelp nå. I medgangstider har imidlertid ikke Choice-eierne gitt ved dørene verken i form av skatter eller lønn til de ansatte. Petter Stordalen har tatt ut 585 millioner i utbytte på fem år gjennom intrikate selskapsstrukturer, mens de ansatte i Choice-kjeden hans fikk et lønnstillegg på 15 øre i fjor. Dette tillegget matchet verken prisveksten i samfunnet eller i Stordalens egen bedrift.

At regjeringen nå gir krisepakker til eierne i eksempelvis Norwegian og Choice er en fattig trøst for ansatte. Arbeiderne har ikke tatt del i utbyttefesten og er de første som må gå når det kniper til.

Jeg håper en langsiktig konsekvens av koronakrisen er at flere ser den sanne verdien av arbeidet til vanlige, lavtlønte arbeidere, og at denne verdien omsettes i lønn for strevet. Det holder ikke med et klapp på skulderen. Høstens lønnsoppgjør er tiden for å heve de lavtlønte, og for at eierne og lederne modererer seg.

2. Sekstimersdag

Da arbeidsledigheten stod på som verst på 30-tallet, våget noen å foreslå sekstimers arbeidsdag som en del av løsningen. Et solidarisk alternativ til ledighet var å dele på arbeidet.

Nok en gang står vi i en krise der arbeidsledigheten kryper over ti prosent.

En fersk forskningsrapport viser at de økonomiske konsekvensene av koronakrisen ikke bare rammer bredt, men også skjevt. Det er en klar overrepresentasjon blant de nye ledige av personer med lav inntekt og lav utdanning. Kvinner rammes hardere enn menn, unge hardere enn gamle, og innvandrere er mer utsatte enn norskfødte.

På 30-tallet ble en del av løsningen at gifte kvinner holdt seg hjemme. Det holdt liksom at mannen hadde inntekt. Arbeiderpartiets husmorforening la seg på denne linjen, mens kommunistenes husmødre protesterte. Det var altså ingen unison enighet den gangen. Heller ikke internt i Arbeiderpartiet.

Jeg tror folks holdninger har endret seg mye de siste 90 årene. Det er ikke vanlig å mene at en dame bør holde seg hjemme dersom hun er gift. De økonomiske realitetene er likevel skremmende gjenkjennbare. Selv om vi skulle mene at kvinner og menn, unge og gamle, innvandrere og norskfødte har like stor rett på arbeid, viser statistikken at virkeligheten er en annen. De som kommer dårligst ut av koronakrisen er gruppene som hadde minst fra før av. Antakelig var det de samme gruppene som hadde minst å rutte med på 30-tallet også.

En dame som tidlig forstod forholdet mellom arbeidsledighet, makt og kjønn var Johanne Reutz fra Bergen. Allerede i 1932 foreslo hun sekstimersdag som en del av Arbeiderpartiets kriseplan, og protesterte siden mot LO og Arbeiderpartiets vedtak om å begrense gifte kvinners rett til lønnet arbeid.

Det fantes med andre ord gode holdninger på 30-tallet også. Problemet var bare at de ikke ble satt ut i livet. Det samme problemet opplever vi i dag. Ingen (eller veldig få) mener at kvinner ikke har lik rett på arbeid som menn. En politisk enkeltsak som kunne gjort noe med det faktiske misforholdet – ikke bare i teorien, men også i praksis – er sekstimersdagen. I dag som for 90 år siden er det behov for å dele på arbeidet!

3. Demokratisk kontroll over økonomien

I disse dager stanses privatiseringen av den britiske jernbanen på grunn av koronakrisen. Jernbanen er midlertidig nasjonalisert. I Spania nasjonaliseres helsevesenet. Krisen tvinger oss til å tenke nytt om helt nødvendig infrastruktur: Hvorfor skal noen tjene penger på tjenester som skal dekke våre helt grunnleggende behov? Blir de i det hele tatt dekket, dersom de skal motiveres ut ifra profitt fremfor hensynet til mennesker og natur?

Dette er spørsmål den radikale venstresiden har stilt i en årrekke. Med krisen melder problemstillingene seg mer akutt. Her hjemme har for eksempel professor i helseøkonomi, Mette Kalager, tatt til ordet for å produsere og eie medisin selv. Andre spør hvor det har blitt av de statlige kornlagrene. Disse forslagene handler selvsagt om at grensene for øyeblikket er stengt ned, men de er ikke bare et uttrykk for proteksjonisme: Dette er også en anerkjennelse av at markedet ikke produserer det vi trenger når vi trenger det. Det trengs en demokratisk kontroll over økonomien, enten dette er i form av statlig eierskap eller andre ikke-kommersielle løsninger.

Selv spør jeg meg hvorfor det skal være lønnsomt å kjøre buss og bane i Bergen? Her har vi – av hensyn til smittevern – vedtatt restriksjoner som gjør at det ikke kan være mange mennesker på bussen eller bybanen samtidig. Færre passasjerer blir i alle tilfeller dyrt for selskapet som leverer tjenesten. Derfor kutter de i antall avganger. Da står vi igjen med det samme problemet som vi hadde i utgangspunktet, nemlig trengsel. Smittevernhensynene er rett og slett ikke kompatible med markedstenkningen.

Enda mer nærliggende er det å spørre seg hva vi skal med et privat bank- og kredittvesen. Hvorfor skal private inkassobyrå tjene penger på fremtidens gjeldslaver? Er det økonomisk forsvarlig med ugunstige, for ikke å si løgnaktige kredittlån i en tid der mange vil slite med å betale regningene sine? Aldri før har det vært mer åpenbart at gjeldsprofitørene må stanses.

Koronakrisen bør føre til en mer offensiv venstreside. En venstreside som ikke bare skal «tette hullene i velferdsstaten», men som krever at større deler av økonomien blir underlagt demokratisk kontroll. Venstresiden må tørre å tenke stort. Vi har tross alt en verden å vinne, og kapitalismen er ikke egnet til å bekjempe verken fattigdom, klimakrise eller korona.

Sofie Marhaug, gruppeleder for Rødt Bergen.