Derfor trenger vi pride-parader

Endelig er det Regnbuedagene - Bergen pride igjen! Denne ene uken i året der det er umulig å ikke se et regnbueflagget om du oppholder deg i Bergen. Uken da til og med Askøy kommune heiser regnbueflagget utenfor rådhuset. Uken som avsluttes med en gedigen parade gjennom Bergens gater med folk som vil vise at i Bergen er alle velkomne, uansett hvem du elsker og hvilket kjønnsuttrykk du har. Plutselig er det vi som er majoriteten i en hel uke!

Hjemme bak PC-skjermen sitter det alltid noen som ikke er så glad for at det arrangeres pride, Noen som mener at det er unødvendig. Kommentarer som «Er det noe å være stolt av at man er homo!»dukker nesten garantert opp i et kommentarfelt på sosiale medier. «Hvorfor har vi ikke hetero-pride, da?» Dersom du er en av de som skriver eller tenker dette, håper jeg du tar deg tid til å lese det jeg har å fortelle.

Jeg er så heldig å bo i et land der det er straffbart å diskriminere noen fordi de er homofil eller trans. Normen i Norge er likevel fremdeles at man erheterofil og at du identifiserer deg med det biologiske kjønnet du ble tildelt ved fødsel (også kalt ciskjønnet). Det kan føles vanskelig at man hele tiden må komme ut av siden man er hetero og trans til det motsatte er bevist. For det er jo det majoriteten i samfunnet er.

Dessverre blir folk diskriminert selv om det er straffbart. Skeive blir slått ned, skoleelever blir mobbet og man får ting ropt etter seg på gaten. I tillegg er de psykiske helseproblemene betraktelig større blant skeive. Andelen blant oss som har forsøkt å ta sitt eget liv mer enn dobbelt så høy som blant heterofile, og enda høyere for bifile og transpersoner. For noen koster det så mye å være åpen om sin seksuell orientering eller kjønnsidentitet at de ikke klarer å leve med det.

I dag har jeg det fint som åpen lesbisk. Jeg er gift med en kvinne og har, som seg hør og bør, tre katter. De fleste jeg kjenner - og ikke kjenner - vet at jeg er lesbisk, skeiv, homofil eller hva man velger å kalle det, men det har heller ikke for meg kommet av seg selv.

Det satt faktisk langt inne for meg å komme ut av skapet. I oppveksten forbandt jeg det å være lesbisk med noe ekkelt, noe jeg i alle fall ikke ville være. Da var det til og med lettere å bare avfeie forelskelsene, og tenke at det gikk over. En stund tenkte jeg at kanskje jeg egentlig var gutt, og at det var derfor jeg forelsket meg i jenter?

Også i ungdoms- og ung voksentid ble «lesbisk» og spesielt «lesbe» brukt som et skjellsord. Gjerne med «ekle» eller «jævla» foran. Så nei, jeg var ikke sånn! Til slutt ble det for mye. Alle tankene og forvirringen over disse følelsene gjorde meg syk. Men det ble også redningen. Jeg oppsøkte Helsestasjonen for homofile, og der fikk jeg hjelp til å sette ord på det. Men faktisk var jeg over 25 år før jeg turte å si at jeg var lesbisk.

Jeg ser på meg selv som skeiv aktivist, jeg er nok medlem i det enkelte kaller «homolobbyen». Jeg ser på det som en plikt å kjempe kampene, enten det er som kristen og skeiv som ønsker en mer åpen kirke, som medlem i Skeivt nettverk i Rødt eller i kommentarfeltene på nett.

Som skeiv og kristen har jeg opplevd mange stengte dører og høye dørstokker. Det å ikke føle seg velkommen i kirken er tungt, og jeg kan skjønne at enkelte ikke klarer å kjempe kampen. Min største personlige kamp og seier på det feltet var da jeg og min kone fikk velsignelse etter at vi hadde giftet oss. Jeg er glad for at også kirken har beveget seg, og noe av det viktigste for meg under Regnbuedagene, uten om paraden, er regnbuegudstjenesten!

Som sagt, vi har det godt i Norge. Jeg har vært så heldig at jeg har møtt tøffe mennesker fra land der det ikke er enkelt å være homofil eller transperson. Jeg har møtt Zdravko fra Montenegro som var den eneste åpne homofile i byen han bodde i, som ble drapstruet og måtte flykte til Canada. Jeg har møtt Ekatarina fra Moskva som ble kastet ut av leiligheten sin fordi utleieren fant ut at hun bodde der med sin kjæreste som tilfeldigvis var kvinne. Jeg har møtt Frank fra Uganda som tok over som leder av lhbt-organisasjonen etter at hans forgjenger ble drept. I mange land er det straffbart å ikke være «praktiserende» homofil eller å ha et annet kjønnsuttrykk. Det er endog dødsstraff i enkelte land.

Så tilbake til deg som sitter og mener at pride bare er unødvendig fest og moro; dette er noe av grunnen til at vi går i parade for på lørdag. Pride ble ikke skapt for at homofile og transpersoner skulle ha en fest og en feiring. Pride ble til for å markere vår rett til å eksistere uten å bli diskriminert, overfalt, forfulgt, kastet i fengsel og drept. Jeg tenker ofte på alle de som er dypt inne i skapet, det er veldig ensomt der, det er ingen regnbueflagg ikke noe glitter. De trenger at noen er synlige for dem, de trenger at vi kjemper en kamp og feirer pride!

Så i stede for å spørre hvorfor det ikke finnes en hetero-pride, vær glad for at dere ikke trenger det!

Torill Frøise,
leder Skeivt Nettverk Rødt, Vestlandet