Patriarken taper, patriarkatet består

I fjor ble året da Metookampanjen for alvor kastet lys på mørke kroker i samfunnet.

Ingen miljø er skånet. Politiske partier, bistandsorganisasjoner, industrien, servicenæringen, fagbevegelsen, akademia: Metoo.

I debatten som fulgte blir problemet individualisert, og vi mister de bakenforliggende strukturene av syne.

Metoo har virket positivt for mange som har blitt utsatt for krenkende adferd, ved å løfte deres historier og vise at de ikke er alene, og at det de blir rammet av ikke er deres feil. Kritikken har likevel ikke latt vente på seg, både fra antifeministiske krefter og fra mer moderate leire. Det noen så deilig historieløst kaller «heksejakt» på navngitte menn, er absolutt problematisk fra et juridisk ståsted, men viktigere i denne sammenheng er det at denne måten å vie fokus på bidrar ytterligere til å individualisere problemet. Mens patriarken taper ansikt, vinner patriarkatet terreng.

For bak enhver maktkåt mann står det et patriarkat, som igjen støtter seg på kapitalismen - det økonomiske systemet som har alt å tjene på at trakassering, maktskjevheter og skinndebatter omkring skyld fortsetter.

Metoo-kampanjen
Metoo startet som en kampanje blant afroamerikanske kvinner som ofte møter dobbel undertrykkelse. Initiativtakeren ble inspirert til å starte kampanjen etter å ha sett hvordan unge, afroamerikanske servitører ble trakassert på jobb, uten reell mulighet til å få slutt på annet enn ansettelsen.

Når man i tilsynelatende likestilte Norge anno 2017 blir rystet over omfanget av Metoo-avsløringene her hjemme, handler dette om at man i likestillingsprosjektet bare har valgt å jobbe med symptomene, ikke årsakene, til kvinneundertrykkelse. Kapitalismens innebygde driv mot stadig mer forbruk og profitt, sammen med ujevn fordeling av godene, vil for alltid låse befolkningen i en maktbalanse der noen har midlene for å tvinge andre til å gjøre ting som ikke tjener deres egne interesser.

Strukturelle forskjeller også i arbeidslivet
La oss se på arbeidslivet i Norge i 2017: Midlertidige ansettelser, store lønnsforskjeller både mellom og innen sektorer, og en individualisering av problemet der «alle står fritt til å velge» og dermed får skylde seg selv om de blir i en jobb der de blir tafset på. En mer fleksibel arbeidsmiljølov bidrar til usikre ansettelser, og skyver makten mer over til arbeidsgivere i en tid der arbeidsledigheten bidrar til det samme.

Noen av dem som står frem i Metoo har gått glipp av forfremmelser, eller har oppnådd suksess til prisen av å tåle og holde kjeft om uakseptabel adferd fra mannlige sjefer. Andre kan fremdeles ikke stå frem, fordi konsekvensene av å si nei eller rapportere overtramp vil innebære tap av arbeid og livsgrunnlag. Midlertidig ansatte, lavt utdannede, eller andre utsatte grupper på arbeidsmarkedet er fritt vilt for arbeidsgivere, sjefer, tillitsvalgte og andre som er høyere i makthierarkiet.

Vi kommer ikke forbi seksualisert maktmisbruk bare ved å anmelde, saksøke, «oute» eller lage gode organisatoriske praksiser og retningslinjer. Så lenge maktubalanse, konkurranse og usikkerhet er en viktig del av spillet, og overtrampene blir forklart på individnivå i stedet for systemnivå, vil ballen fortsette å rulle.

Når vi derimot begynner å peke på strukturene, at noen vinner på dette systemet, og at det ikke er tilfeldig hvorfor vi tenker som vi gjør omkring det - da kan vi sammen begynne å gjøre noe med det og jobbe for et samfunn uten behov for kjønnshierarki, et samfunn der andre system er mulige.

I toget 8. mars går Rødt med parolen #Metoo - Vi krever trygghet på jobb, gå gjerne sammen med oss!