Nei til krigen i Ukraina

Mitt navn er Anastasia Valerievna Garbar. Jeg er født og oppvokst i Russland. Men som veldig mange andre i Russland, har jeg ukrainske aner.

Min farfar, Boris Garbar, var ukrainsk. Dessverre gikk han bort da jeg var liten, men jeg husker han. Jeg husker han som en stor, høy, raus mann, med stort skjegg og massevis av humor. Som lykkelig bar sine nyfødte barnebarn over dørstokken, i den lille byen utenfor Moskva der jeg var født.

Jeg nekter å tro det Vladimir Putin sier om det ukrainske folket, at de trenger å reddes fra nazisme. Betyr det at min farfar Boris var nazist? Jeg nekter å tro det propaganda i Russland sier om Ukraina! Men jeg vet også bedre. Jeg kom til Norge i 2002, da jeg var 14, og har levd lenge i et fritt land, land med ytringsfrihet, politisk frihet, og tankefrihet. Jeg har statsborgerskap her, jobb, studier, venner og familie. Vi er alle frie på måter som det russiske folk ikke er, og ikke har vært under Putins velde de siste 20 årene.

Jeg kan ikke snakke på vegne av ukrainere som nå flykter fra bomber, som blir drept og skadet. Jeg kan heller ikke snakke på vegne av ukrainere her i Norge, om hva de må føle mens de venter på livstegn fra sine slektninger, mens de ser ødeleggelsene i byene sine. Allikevel, det jeg kan føle på, er skam. Skam på vegne av mitt hjemland, og mine landsfolk. Putin har gjort oss alle medskyldige i sin galskap. Og jeg vil si: ”Beklager. Jeg -- Vi russere beklager så mye”.

Om det er noen trøst, så kjemper russere sin egen krig nå, mot Putin-regimet og mot politistaten som mitt vakre, store hjemland har blitt til. Siden 24.februar har rundt 14.000 personer blitt arrestert i russiske gater, kun fordi de er anti-krig. Folk, spesielt unge kvinner, har blitt banket opp og torturert i arresten. Aktivister, organisasjoner, vanlige borgere, har blitt ransaket, bøtelagt og truet. Flere organisasjoner har blitt stemplet som ”fremmedagenter” og kneblet – lenge før krigen! Fri presse er så godt som ikke-eksisterende i Russland, om ikke før så nå, men de som er igjen, er helter. De skriver, de deler, de navigerer blokkeringer og sensur for at vi skal få vite sannheten.

Vi, russere, har ikke klart å styrte despoten vår, men vi fortsetter å kjempe! Fengselsstraffer, bøter, fysisk vold, represjoner til tross, flere tusener modige borgere kommer ut i gatene hver eneste dag for å si ”nei til krig” og ”nei til Putin!”. Det er her løsningen ligger, i vanlige russeres mot, i russiske aktivisters stemmer, i opposisjonen som vokser. Vi må støtte dem her i Norge, vi må løfte frem russiske kulturprofiler som er anti-regime; vi må formidle nyheter som de siste rester av fri russisk presse så modig gir oss. Fredsbevegelse som har vokst i Russland de siste årene, og spesielt de siste ukene, er vår redning.

Nå er Russland underlagt historiens største sanksjoner. Arbeiderklasse – som min familie i Russland tilhører – er de som kommer til å lide mest under disse sanksjonene. Min familie, som ikke er for Putin, som ikke for krig - de kommer til å slite mest. Det er derfor enda viktigere å rette sanksjonslyset mot oligarker, mot Putins innerste sirkel av rikinger, mot rævslikkere i Kreml som ER de ekte skyldige i det som skjer nå. De har stjålet fra sitt folk, og de har startet krig, og de sitter trygt i med sine stjålne rikdommer, eiendommer, yachter ved norskekysten, og privatfly på amerikanske flyplasser.

Jeg er medlem og folkevalgt i Rødt her i Bergen, og jeg støtter partiet mitt sin resolusjon og bønn om å straffe der det treffer mest rettferdig: i oligarkenes lommebøker. Det, pluss vanlige russeres mobilisering i en felles fredsbevegelse, er det viktigste våpenet vi har nå: mer effektiv, mer trygg og mer rettferdig enn faktiske våpen.

Ukrainas president Volodymir Zelensyj har ved flere anledninger appellert til det russiske folket, på det russiske språket, om å ta til gatene og demonstrere mot krigen. Jeg er helhjertet enig med han i det: russere vil ikke ha krig, russiske mødre vil ikke miste sønnene sine, og vi må stå samlet.

Jeg ber – som Rødt-medlem, som russer, som barnebarnet til Boris – at det norske folket og norske politikere står samlet med det russiske folket i den enorme og viktige fredsbevegelsen vi fører frem. La oss stoppe krigen, hjelp oss stoppe regimet, støtt oss i kampen mot Putin.

Vi er makten i landet, vi trenger bare hjelp å ta den tilbake.