Mailiss Solheim-Åkerblom på transminnedagen

Hei alle sammen.

For det første: Takk for at jeg får lov å markere denne dagen sammen med dere og si noen ord.

I dag minnes vi alle livene som har gått tapt, og løfter stemmene sammen for å skrike ut mot all den trakasseringen, diskrimineringen, volden og uretten transpersoner fremdeles opplever. Til og med i Norge og til og med i menneskerettighetsbyen Bergen.

Det skal være en menneskerett å få lov til å være den man er. Men slik er det ikke for alle. Slik er det ikke for alle som er fanget i en kropp man ikke kjenner seg igjen i. Som blir avvist av Rikshospitalets rigide behandlingsmonopol, med lange køer og utsagn som at “du er ikke trans nok".

Et verdig behandlingstilbud for transpersoner er bokstavelig talt livsviktig. Hvor mange flere må vi miste, før samfunnet forstår dette?

Vi vet at transpersoner kommer mye dårligere ut på levekårsundersøkelser enn andre grupper i samfunnet. Dette gjelder spesielt psykisk helse, livstilfredshet og erfaring med diskriminering, og utviklingen går i feil retning.

Norsk helsevesen og myndigheter gjør lite for å bedre livskvaliteten til transpersoner. Det er ofte ekstremt vanskelig å få livreddende hormonbehandling. Mange må gjennom årevis med psykologisk behandling, og må ofte reise lange avstander for å komme seg til behandling. Selv etter lange år med høye forventninger vil mange ikke bli sett på som «trans nok» til å få behandling.

Transpersoners liv står på spill verden over. Dette må vi som samfunn stå opp mot. Vi må stå samlet mot diskrimineringen av transpersoner, og stå sammen i kampen for et verdig og desentralisert helsetilbud.

Dette er en kamp som jeg og som Rødt vil stå skulder ved skulder med dere om så lenge det trengs.

Ingen er fri før alle er fri - og fri det blir man ikke så lenge man er fanget i en kropp man ikke kjenner seg igjen i.