Ikke rør abortloven!

I media har KrFs forhandlingsleder, Kjell Ingolf Ropstad, medgitt at målet til KrF er å redusere antallet aborter ved å gjøre det vanskeligere å ta abort. Tidligere har den samme Ropstad også tatt til orde for at flere mødre bør adoptere bort uønskede barn heller enn å ta abort.

Dette er ikke åpningsscenen fra tredje sesong av The Handmaid’s Tale; dette er holdningene Solberg omfavner for å beholde regjeringsmakten. I Norge. I 2018.

De biopolitiske kreftene på Stortinget ønsker ikke å arbeide for ordninger som faktisk ville gjort det lettere å få barn. De vil ikke bedre økonomien til mødre, fedre eller andre foresatte gjennom å øke barnetrygden eller innføre gratis barnehage og SFO. De ønsker heller ikke å hjelpe familier som har barn med spesielle behov. Tvert imot: Denne regjeringen har i sine statsbudsjett kuttet systematisk i støtten til familier med pleietrengende barn.

For ærlig talt, det er regjeringen Solberg som skaper et sorteringssamfunn – eller forskjells-Norge, som jeg kaller jeg det!

I det maktpolitiske spillet som nå foregår, er kvinners selvbestemmelse gjort til gjenstand for hestehandel mellom konservative krefter – krefter som truer kvinners mulighet til å bestemme over sin egen kropp.

Og la meg understreke én ting: Endringer i abortloven er IKKE en symbolsak! Det dreier segikke om ord og symboler; dette handler om makt over kvinnekroppen. Bare mennesker med fullstendig mangel på forståelse for hva det vil si å gå gjennom en uønsket eller helsetruende graviditet, kan være så uvitende at de kaller retten til selvbestemt abort for en symbolsak.

Erna Solborg og co. er forresten i godt selskap når de angriper kvinners reproduktive rettigheter:

1) President Trump har stoppet den økonomiske støtten til organisasjoner som gir informasjon og helsehjelp til kvinner som vurderer å abortere.

2) Brasils nye president, Bolsonaro, har lovet at han vil stramme inn abortmulighetene i Brasil.

3) Og i 2016 forbød Polen muligheten for selvbestemt abort – med andre ord en reversering av polske kvinners reproduktive rettigheter.

Poenget mitt er at det er ikke alltid verden går fremover: Kvinnefiendtlige krefter i øst, vest, nord og sør truer vår helse og frihet. Vår egen likestillingsminister, Linda Hofstad Helleland, som er utnevnt som internasjonal ambassadør for kvinners rettigheter, sier ikke ett ord når abortlovgivningen er under angrep på hjemmebane. Denne angivelige internasjonale «solidariteten» er null verdt når ministeren ikke våger å stå opp mot reaksjonære holdninger i eget parti!

Men heldigvis er det håp. For vi kan bekjempe de kvinnefiendtlige kreftene nedenfra. Vi er ikke prisgitt partitoppene, for hvis vi viser dem hvor dumme og farlige forslagene deres er, og hvor mange vi er sammen, så kan vi vise dem hva søsterskap egentlig betyr. Vi stoppet regjeringen i 2014. Og vi skal gjøre det igjen!