Hold løftene om sosialhjelpen!
Sosialhjelpsmottakere lever i fattigdom, og det er godt dokumentert at dette påvirker helse og livskvalitet.
Det kan innebære å ikke klare en uventet regning; en lever under stress hele tiden. Det kan innebære å aldri kunne dra på ferie, å ta barna med på fritidsaktiviteter som det er et sosialt press for å delta på, å være den som aldri kan invitere eller måtte si nei hver gang vennene vil ha en med på kafé. Det er stigmatiserende, og det innebærer stadig ydmykende kontroll fra NAV som kan gjøre at en føler seg liten, som en som skal bevise at en snakker sant hele tiden.
Rødt ble derfor glade da byrådet inngikk en samarbeidsavtale med SV som forpliktet kommunen til å gradvis øke satsene til SIFO-nivå.
Den første økningen ble innført 1. mars i år og var på kr. 1000,- for en enslig person. Da ble imidlertid stønader til klær, internett, helseutgifter og tilskudd til jul fjernet.
Om de som har opplevd denne endringen i det hele tatt kommer bedre ut enn før, kan nok derfor variere fra person til person. Hvis byrådet fortsetter å øke satsene som lovet, vil sosialhjelpsmottakerne få en litt mindre presset situasjon. Men nå truer byrådet med å gå bort fra avtalen, med henvisning til koronakrisen.
Vi forstår at krisen kan kreve forsakelser, men vi kan ikke forstå hvorfor det alltid er de fattige som skal ofres.
I saksutredningen fra byrådet pekes det på at endringer kan føre til at flere fattige flytter til Bergen. Det er et i beste fall et merkverdig argument, og i verste fall er det nedlatende.
Sosialhjelpsmottakere har, som andre mennesker, også tilhørighet til steder, til et sosialt miljø, og så videre. Men i tillegg er det praktisk svært vanskelig å flytte, mer enn for folk med god økonomi. Mottakere har som kjent ikke penger på bok – de får ikke lov til å ha dette – og sosialkontorene gir ikke depositumsgaranti til boliger utenfor eget nærområde. Det finnes etter den informasjonen vi har tilgang til en stilltiende enighet i sosialtjenesten om at en ikke skal «eksportere» sosialmottakere til andre kommuner. Dette er – dessverre – et system basert på kontroll.
Det synes også å være feilslutning i det politiske Norge, der en tenker at hvis en øker sosialhjelpssatsene og andre sosiale ytelser så vil det ikke lønne seg å jobbe.
Dette «avslører» i så fall at vi har fått et A- og et B-lag i arbeidslivet hvor en har jobber som er ekstremt dårlig betalte og hvor en kan være jobbende fattig.
Det er også et brudd med alt Arbeiderpartiet stod for i gamle dager, da en var med å bygge opp velferdsordningene i Norge.
En av velferdsstatens store suksesser er at en har klart å tvinge arbeidsgiverne til å betale skikkelig; folk trengte ikke å takke ja til jobber hvor en blir grovt utnyttet. Med en slik «norsk modell» er det helt grunnleggende at sosialhjelpsmottakere får en inntekt det går an å leve av. Dette har videre vært positivt for de som det gjelder, for den økonomiske fordelingen i samfunnet, og til og med for produktiviteten. Derfor bør vi fortsette å øke disse satsene – selv i krisetider.
Chiku Ali Mkalu og Sofie Marhaug,
bystyrerepresentanter for Rødt
Kilde: