Nakba - 70 år på flukt

Først av alt vil jeg bare si tusen takk til alle som har møtt opp i dag og vært med på å arrangere denne markeringen. Det er viktig og flott å se så mange solidariske mennesker samlet.

Samtidig som jeg er glad for å se så mange her så har jeg de siste dagene følt på et stort sinne. Sist jeg sjekket ble minst 55 demonstranter drepte på Gaza-stripen i går. 8 av dem var barn under 16 år. Rundt 2400 mennesker er skadet. Israelske myndigheter forsvarer dette med at deres soldater ble angrepet først. At det var demonstrantene som startet aggresjonen. Men angrepet av hva? Brennende bildekk og steinkasting. Det israelske militærets brutale voldsbruk mot palestinerne gjentar seg, igjen og igjen, uten nevneverdige sanksjoner. De store mediehusene i Norge sin såkalte «balanserte dekning» ender faktisk opp som fordelaktig for okkupasjonsmakten. Det som burde kalles «aggressiv militær voldsbruk» kalles «sammenstøt» og «opptøyer». Ikke minst glemmer media å sette søkelys på et helt sentralt spørsmål: Hvorfor er demonstrerer palestinerne?

For omtrent en måned siden kom jeg hjem fra solidaritetstur i Palestina. Selv om jeg har kalt meg selv palestina-venn i over 10 år, prøvd å holde meg oppdatert på situasjonen, var det å reise til Palestina og se virkeligheten av okkupasjonen et slag i trynet. Jeg hadde aldri kunnet forestiller meg at kontrollen israelske myndigheter utøver over befolkningen på Vestbredden skulle være så omfattende, så systematisk og så ondskapsfull. Hvordan hverdagen er på Gaza-stripen kan jeg knapt forestille meg.

Et av inntrykkene som sitter sterkest igjen er fra møtet med Mohanned i Hebron. Mohanned er jevnaldrende med meg selv og aktiv i Youth Against Settlements. På spørsmål om hvordan det er å leve under den israelske okkupasjonen svarte han: «Jeg er 25 år, men det føles som om jeg er 50». Han forklarte at det å aldri kunne planlegge hverdagen, å bli mistenkeliggjort og ydmyket i hver eneste check-point, å se venner bli kastet i fengsel for å demonstrere mot okkupasjonen, eller bli fratatt hjemmene sine, tærer på kroppen og psyken. Og ikke minst blir unge palestinere frarøvet håpet om en normal hverdag i sitt eget land.

Så kan man spørre seg selv; hvordan kommer Israel unna med dette? Blant annet ved å ha veldig mektige venner i USA. Trumps annerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, og flytting av den amerikanske ambassaden, er bare et ledd i Israels mange brudd på internasjonale avtaler, og gir legitimitet til at Israel kan okkupere enda større deler av Øst-Jerusalem. Trumps avgjørelse er ikke bare symbolpolitikk. Det er politikk med helt reelle konsekvenser for det palestinske folket. Palestinerne som demonstrerer nå demonstrerer ikke bare mot flytting av en ambassade, de demonstrerer for å i det hele tatt kunne eksistere.

Senest i dag blokkerte USA et forslag i FN om en uavhengig granskning av drapene på demonstranter på Gaza-stripen. USAs forsvar av Israel i FNs sikkerhetsråd gjør at de i stor grad går fri fra internasjonale sanksjoner. Nå MÅ Norge ta ansvar! Vi må slutte å behandle det israelske okkupantregimet med silkehansker. Vi som er her i dag må legge press på våre egne politikere. Norge må gjennomføre lovlige sanksjonstiltak mot den israelske okkupantmakten, i tråd med den internasjonale BDS-kampanjen. Og ikke minst må Norge anerkjenne Palestina som selvstendig stat, noe over 130 andre land allerede har gjort.

Jeg er sikker på at jeg ikke var den eneste her som fikk en dårlig avslutning på kvelden sist lørdag. Jeg blir målløs nårIsraels deltaker i Melodi Grand Prix i sin takketale ropte ut;«thank you for celebrating divercity». Ironien er slående når nettopp dette utsagnet kommet fra noen som representerer en apartheid-stat. Mange vil kanskje tenke at man ikke skal overvurdere betydningen av det å vinne en triviellsangkonkurranse, men Israels seier er et tegn på noe mer.

De siste to årene har Israelske myndigheter inviterer alle MGP-deltakerne på en gratis ferie til Tel Aviv, som et ledd i å markedsføre Israel som en feriedestinasjon. I fjor takket 28 av MGP-finalistene ja til tilbudet, og postet jublende bilder på sosiale medier av hvor gøy de hadde det på ferie. Dette er et ledd i Israels offensiv for å få innpass, legitimitet og sympati i vestlige land. Gjennom å fremstille seg selv som liberale, morderne og progressive. Israels seier i Melodi Grand Prix viser at dette frieriet har fungert. Resultatet er dessverre at europeiske tilskuere bytter ut menneskerettigheter mot glitter og glam. Under neste års Melodi Grand Prix-finale skal vi vise Israel hva boikott-bevegelsen er verdt.

Og nettopp derfor er det ekstra viktig at vi står her i dag. For å vise palestinerne at det finnes europeere som bryr seg. Som ser overgrepene, menneskerettighetsbruddene og undertrykkingen de utsettes for, og som velger å gjøre noe med det. Alle som er her i dag kan bidra gjennom å snakke med venner, familie og kollegaer om å ikke kjøpe Israelske varer i butikkene. Og ikke minst må vi møte opp, slik som vi har gjort i dag, og stå sammen for et fritt Palestina.

Takk for meg.