Vil ha ny matpolitikk på bordet

Delsett er aktuell med boka Den vanskelige maten (Manifest, 2022). Ellers har han blant annet vært leder av Rødt Oslo og vikariert som rådgiver på Stortinget. Under Popvenstre 27. august møter han forfatter Sandra Lillebø og andre til samtale om matens rolle i klassesamfunnet, med journalist og forfatter Lara Rashid som samtaleleder. Delsett skal også diske opp med mat under arrangementet, og lover at maten han byr på «ikke skal være vanskelig» – i seg selv en bragd når alt fra helsebekymringer til klimaangst og stigende matpriser utløser mye grubling om matvalg:

– Mange kjenner seg igjen i at maten blir stadig vanskeligere å forholde seg til. Vi har kjøttskam, vi bekymrer oss for konsekvensene av vårt eget forbruk, vi vet at det er slavelignende forhold i grønnsaksproduksjonen mange steder...

Delsett mener det blir lammende når vi prøver å løse disse problemene på forbrukernivå.

– Det var der arbeidet med boka begynte for meg, med den voksende ubehagelige følelsen av at den turen på butikken blir vanskeligere og vanskeligere mens jeg forsøker å ta hensyn til det ene og det andre og det tredje og det fjerde. 

Konsument eller borger?

Delsett mener vi må forstå maten som mye mer enn et helsespørsmål alene, men er kritisk til å legge ansvaret for produksjonsforhold, klima, miljø og dyrevelferd på forbrukerne framfor å regulere feltet og stille kollektive krav.

– Det er ikke rart at vi tenker så mye på vårt eget konsum, for hele tida blir vi jo «nudga» til å tro at vi tar gode valg og kan forandre verden gjennom hva vi putter i handlekurven. Men den butikken er rigga lenge før vi går inn. Som konsumenter betyr vi egentlig ingenting. Det er først når vi organiserer oss og samler oss om å kreve en ny matpolitikk at vi har noen mulighet for å vinne fram. Vi glemmer at vi er borgere av et demokrati, og at fellesskapsløsninger er måten vi har oppnådd framgang på innenfor andre områder.

I boka Det skjulte klassesamfund (Aarhus University Press, 2012) er et hovedfunn for de danske forskerne at klasseforskjeller av veldig mange oppfattes som personlighet, individuelle valg og smak.

– Denne feilslutninga er nok noe vi gjør i veldig stor grad med maten. En vesentlig konsekvens av markedsvendinga på matfeltet er at vi har individualisert ansvaret, det har blitt opp til hver enkelt å ta gode valg i matveien. Det er en ideologi som jeg har store problemer med, og som venstresida må ta alvorlig.

Store klasseforskjeller

Etter mange tiår med sterk offentlig regulering av matproduksjonen, svingte pendelen gradvis i den andre retninga fra 70-tallet og utover.

– På matfeltet har Norge i stadig større grad tillatt kapitalistisk profittmaksimerende produksjonsmodeller. Vi har en monopolsituasjon i dagligvarebransjen og langt på vei i foredlingsindustrien. Noen tjener svært godt i dette systemet, andre mye dårligere. Jo lengre opp i mathierarkiet, jo bedre betaling. Helt på bunnen tjener folk så dårlig at de risikerer å bli working poor. Det gjelder bøndene som produserer maten, sesongarbeiderne, kokker, transportarbeidere og de som jobber i foredling. Altså de som er aller nærmest produksjonen og distribusjonen.

Andelen av husholdningsbudsjettet vi bruker på mat har sunket siden syttitallet. Den gjennomsnittlige husholdningen bruker rundt en tidel av husholdningsbudsjettet på mat. Delsett er imidlertid usikker på hvor mye det egentlig sier oss:

– Hvordan er forskjellen i forbruket av mat mellom ulike norske husholdninger? Vi vet at det er stor variasjon i kjøpekrafta. Når vi tar utgangspunkt i et gjennomsnitt, er det godt mulig at det er store forskjeller i situasjonen for lavtlønte og mer bemidla folk. Jeg gleder meg til å diskutere disse spørsmålene på Popvenstre med folk som er særlig opptatt av hvordan klasse gir seg utslag i maten.

Kvalitet uten snobberi

Delsett understreker at Forskjells-Norge er en realitet også på butikken og ved måltidene.

– Jeg tror at ganske mange av oss lever i den villfarelsen at vi er mye mer like enn vi egentlig er, samtidig som vi bruker mat for å demonstrere sosial status. Vi må overkomme disse måtene vi bruker maten til å heve oss over hverandre på, sier Delsett.

Derimot er han ikke redd for å snakke om kvalitetsmat.

– Venstresida har hatt berøringsangst for matpolitikken altfor lenge, kanskje i frykt for å virke snobbete? Vi må ta kvalitetsbegrepet tilbake fra høyresida. Hvorfor kan vi ikke ha kvalitetskriteriet for mat sånn vi har det for litteratur og musikk? Klassekampen har Bokmagasinet og Musikkmagasinet, men ikke noe matmagasin.

Delsett åpner for at matprisene faktisk må opp for at de som produserer og kjører ut maten skal få rettferdig betalt, men peker også på at det trengs omfordeling innad i mathierarkiet.

– Det må da gå an å beskatte dagligvaredynastiene bedre og mer effektivt, og vi må begrense adgangen deres til å ta kontroll over hele leveringskjeden. Vi må også påvirke maktforholda innad i matsystemet, blant annet gjennom bedre franchiselovgivning som utjevner maktbalansen til fordel for de som jobber i butikk og de små lokale kjøpmennene på bekostning av de store kjedene, sier Delsett.

Han ønsker seg en folkebevegelse for maten vår som stiller felles krav om politisk handling.

– Det vi trenger er en fullstendig omkalfatring av matsystemet.

Skrevet av Åsne Hagen. Artikkelen ble først publisert i Rødt Nytt #4 2022.