Ukraina-solidaritet, men militær nøytralitet

I februar 2023, ett år etter at Russland invaderte Ukraina, er det dokumentert at krigen har ført til enorme lidelser og ødeleggelser. Det norske forsvaret regner ifølge FN-sambandet med at over 100 000 ukrainske soldater er drept eller alvorlig skadd. Anslagene når det gjelder drepte russiske soldater er enda høyere enn de ukrainske. De sivile tapstallene er usikre, men varierer mellom 10 000 og 30 000. Det finnes imidlertid få opplysninger om dette i de delene av landet som er under russisk kontroll. Nesten åtte millioner er flyktet fra landet og minst fem millioner er internt fordrevne. De materielle skadene er enorme. Landsbyene og byene som inntas etter en militær erobring, er for det meste utbombet og ruinert. Ingenting av dette ses i mediegrafikk der piler og fargete skraveringer forteller om hvilke styrker som på et gitt tidspunkt kontrollerer hva.

Dessverre tyder utviklingen både i Ukraina og internasjonalt på at krigen vil opptrappes, og at den kan bli langvarig, med fare for utvidelser ut over Ukrainas territorium. Verken Russland, Ukrainas regjering eller USA/NATO signaliserer i dag noen interesse for våpenhvile og forhandlinger. All politisk retorikk knyttes til forhåpninger om en militær seier. Hva det skal bety gis høyst ulike tolkninger, men Ukrainas regjering har på sin side slått fast at målet også inkluderer en militær gjenerobring av Krim, en provins med en overveiende russisktalende befolkning og stor russisk flåtebase. Få, inkludert innen Pentagon, tror det er mulig uten at Russland svarer med alle tilgjengelige militære midler. I siste instans finnes muligheten for bruk av kjernefysiske våpen. FNs generalsekretær, António Guterres, sa det slik i en tale til Hovedforsamlingen i februar: «Jeg frykter at verden ikke går i søvne inn i en utvidet krig. Jeg frykter at det skjer med åpne øyne».

I dagens politiske og nærmest krigsyre atmosfære blir krav om våpenhvile og internasjonale fredsforhandlinger raskt stemplet av hjemlige lenestolkrigere som et forslag om at Ukraina skal «strekke armene i været» og kapitulere. Ifølge denne logikken, som etter nyttår er kringkastet på lederplass også i Klassekampen, finnes det i dag bare én akseptabel vei for solidaritet med Ukraina: støtte til NATO-landenes tilførsel av mer og tyngre våpen, en våpeneksport som er dominert, koordinert og styrt av USA. Dette innebærer også andre former for militær NATO-involvering gjennom instruksjon, logistikk og etterretningsstøtte. At den norske forsvarssjefen, general Eirik Kristoffersen, i et intervju i Klassekampen i februar 2023, uttrykker at det etter hans oppfatning ikke finnes en militær løsning på konflikten og at forsøk på en seier gjennom krig vil ta lang tid og få forferdelige konsekvenser for befolkningene, avvises i praksis med et skuldertrekk både av norske politikere og redaktører.

Da Russland invaderte Ukraina valgte Rødts sentrale ledelse å kombinere politisk og materiell støtte til Ukrainas kamp mot russisk aggresjon med prinsippet om militær nøytralitet. I praksis betyr dette at stortingsgruppa har stemt for omfattende humanitære bevilgninger og andre typer ikke-militær materiell støtte, samt sagt ja til omfattende økonomiske sanksjonstiltak mot Russland, men nei til våpendonasjoner eller kommersielt salg av krigsmateriell. Etter mitt syn var og er det et klokt og gjennomtenkt standpunkt. Dessverre har denne linja i liten grad blitt forklart og forsvart gjennom noen kritikk av USAs og NATOs politiske og militære bidrag til ytterligere opptrapping av krigen og konflikten. På nyåret kom forslaget fra tre medlemmer av Rødt om å endre linje når det gjelder våpeneksport, men da begrenset til «defensive våpen» som anti-luftskyts og lignende. Klassekampens redaksjonelle ledelse, som gjennom avisa har et definisjonsprivilegium i slike debatter, hev seg raskt inn med støtte til forslaget. Samtidig ble tolkningsrammen umiddelbart endret til et allment ja eller nei til «våpen til Ukraina», fulgt opp både i ledere, redaksjonelle kommentarer og nyhetsoppslag, inkludert intervjuer med stortingsrepresentanter fra Rødt der flertallet meldte at de nå hadde skiftet standpunkt. I endringsforslaget som er fremmet til landsm��tet (linje 350 – 359 i forslaget til uttalelse om Ukrainas kamp for frihet) er dette formulert som et generelt synspunkt om at «Norge må bidra med å gi våpen...» og at ukrainerne trenger «våpen til å forsvare seg og slå tilbake invasjonen». Med litt andre ord: enda mer våpen skal gi en seier på slagmarkene i Ukrainas østlige områder.

Norge har som kjent, i samarbeid med andre NATO-land, allerede gitt omfattende våpenbidrag til krigen Ukraina, bl.a. gjennom donasjon av åtte tyske Leopard 2 stridsvogner, panservåpen, rakettkastere, luftvernsystemer og artilleriskyts. Eksport av jagerfly kan bli neste tema. Den norske regjeringas plan, som Stortingets flertall har sluttet seg til, er at både sivile og militære bidrag skal fortsette i mange år framover. Norge deltar også med militære instruktører i NATO-regi, bl.a. i Storbritannia. Det er heller ikke fastslått noen grenser for hvor langt dette militære engasjementet kan utvides.

I praksis handler forslaget om et linjeskifte om at Rødt skal si nei til norsk militær nøytralitet i konflikten, og i stedet – som SV systemlojalt har gjort – å slutte seg regjeringens «Ukraina-program», bl.a. med en militær støtte til 7,5 milliarder kroner i 2023. Våpentypene som sendes på ulike tidspunkter vedtas heller ikke etter forslag og debatt i Stortinget, partiene informeres og «konsulteres» i Den utvidete utenriks- og forsvarskomité. I praksis handler det om å få til omforente vedtak, basert på Forsvarsdepartementets (og NATOs) prioriteringer. Det er dette politisk-militære forliket regjeringa har åpnet for at også Rødt kan få lov å slutte seg til etter landsmøtet i april. Å tro at tilslutningen kan avgrenses til bare å gjelde luftvern – og antitanksmateriell vil være et politisk selvbedrag. Noe rom for separate, militære sendinger utenfor NATO-rammen finnes i praksis heller ikke. Våpen til krigssoner må understøttes av etterretningsinformasjon og den koordineres i dag av NATO.

Krigens ulike dimensjoner

I debattene om krigens utvikling – og mulighetene for en rettferdig fred – er et nøkkelspørsmål hvordan Ukraina-krigens bakgrunn, karakter og formål vurderes. Synet på norsk våpeneksport påvirkes av dette.

Krig betyr alltid destruksjon, ødeleggelse og død, men det er ingen uenighet innen Rødt om nødvendigheten av å skille mellom angrepskrig og forsvarskrig. Russlands invasjon i Ukraina er – i likhet med USAs invasjon i Irak i 2003 – en folkerettsstridig angrepskrig, et brudd på FN-pakten og en aggresjon som Ukraina har rett til å forsvare seg mot, også militært. President Putin tydde som vi vet til feilinformasjon, overdrivelser og åpenbare løgner for å legitimere det han med en propagandistisk eufemisme døpte «en spesiell militær operasjon». Han formidlet forvrengninger av Ukrainas nasjonale historie, snakket om «folkemord» på ukrainere med russisk etnisitet og framstilte og framstiller stadig Ukrainas regjering som et nazi-regime. Noe av det ble repetert i hans nasjonale tale i februar 2023, ett år etter angrepet. Ideologisk og strategisk representerer Putin og hans maktapparat storrussisk sjåvinisme og ekspansjonisme i forhold til nabofolk og naboland. Putins fremste hatobjekt i russisk politisk historie er typisk nok Lenin og hans positive syn på nasjonal sjølråderett.

Et kompliserende trekk ved krigen mellom Russland og Ukraina er samtidig at krigen omfatter flere konfliktlinjer enn dette. Én slik dimensjon er motsetningene mellom russisk-språklige og tradisjonelt Russlands-orienterte befolkningsgrupper i øst-Ukraina og majoritetsbefolkningen i de sentrale og vestligere delene av landet. I 2014, etter Maidan-protestene, voldshandlinger, presidentflukt og et USA-inspirert regjeringsskifte i Kyiv, førte disse motsetningene i praksis til en innbyrdeskrig. Et av resultatene var en separatistisk løsrivelse av russisk-språklige og Russlands-orienterte områder i Donetsk og Luhansk. De indre politiske og kulturelle motsetningene i Ukraina ble i tillegg skjerpet av at den nye regjeringen i Kyiv valgte en ytterliggående nasjonalistisk strategi med diskriminering av russisk som språk og utrenskning av russisk kultur. Denne indre konflikten vanskeliggjør i seg selv en stabil, langsiktig fredsløsning. Et av de tragiske symptomene er krigsrapportene om eldre, sivile ukrainere ved frontavsnittene i øst som, tross granatkrigen rundt dem, avviser å la seg evakuere til vestlige deler av Ukraina.

Spørsmålet om stedfortrederkrig

En annen og stadig viktigere konfliktlinje, spesielt når spørsmålet om våpeneksport skal vurderes, handler om det som på engelsk kalles proxy-war, krig gjennom stedfortreder. De klassiske eksemplene er konflikter mellom stormakter som både politisk og militært utspilles på andre lands territorier og gjennom utnytting av andre lands soldater. Begrepet handler ikke, som noen ser ut til å tro, om at ethvert land som i en militær konflikt søker og får militær støtte fra andre land, automatisk blir eller skal betraktes som en «stedfortreder» for andres kriger. Likefullt er det utilgivelig naivt å overse at imperialistiske stormakter, når det er mulig, utnytter muligheten til å angripe eller svekke rivaliserende stormakter gjennom militær støtte til kriger uten selv å måtte sende soldater til slagmarken.

Tegnene på at Ukraina kunne bli arnestedet for en slik stormaktskonflikt har vært mange. Et av de første varslene var USAs ønske, fra 2008, om å følge opp utvidelsene av NATO i Øst-Europa med å innlemme Ukraina som en militært alliert, dvs. få strategiske muligheter til militærøvelser og baseetablering i et av Russlands største naboland. Oppslutningen i Ukraina om NATO-medlemskap var imidlertid svak i denne perioden. De indre politiske konfliktene og regjeringsskiftet i 2014 ledet til en helt ny situasjon: USA fikk muligheter til å initiere en rask ukrainsk opprustning. Russlands reaksjon på innbyrdeskrigen var anneksjonen av Krim. Samtidig ga Putin støtte til utbrytergruppene i øst, selv om den rent militært i første omgang var svært begrenset. Kyiv-regjeringen svarte med krig mot de områdene separatistene kontrollerte. Det er i dag anslått at 14 000 mennesker døde i denne borgerkrigen før invasjonen i 2022, med stormakter involvert på begge sider.

Opprustningen av Ukraina ledet etter hvert til felles militærøvelser med USA og NATO, blant annet i Svartehavet. Statsvitere som tilhører den realistiske skolen, som amerikaneren John Mearsheimer, har i årevis pekt på at NATOs ekspansjonsstrategi i øst kunne lede til en militær konflikt. Tidligere statsminister Kåre Willoch (H) advarte så sent som i 2018 mot det samme. Slike vurderinger skyldes selvsagt ikke noen sympati for Putins Russland, bare en erkjennelse av at stormakter alltid forsvarer sin innflytelse og antatte sikkerhetsinteresser. Alle innser at et forsøk på å etablere russiske militærbaser i Mexico raskt ville bli møtt med militære motangrep fra USA. Argumentet rettferdiggjør ikke Russlands aggresjon, men neglisjering av slike realitetsvurderinger i forholdet til en opprustet atommakt er å leke med ilden.

Russlands invasjon i februar 2022 ble umiddelbart møtt med et omfattende militært bistandsprogram fra NATO, samt tilsvarende økonomisk støtte fra EU. I løpet av det siste året har omfanget av våpenhjelpen fått kolossale proporsjoner, spesielt fra USA. U.S. State Departments hjemmeside gir en instruktiv oversikt, våpenlistene er både detaljerte og lange. Men mye er i en slik konflikt sjelden nok. Tyngre og tyngre krigsmateriell settes inn, tidligere «røde linjer» blir stadig slettet. Allerede i mars 2022 karakteriserte Leon Panetta, tidligere CIA-sjef og forsvarsminister i Barack Obamas administrasjon, Ukraina-krigen på denne måten i et intervju med Bloomberg Television: «We are engaged in a conflict here, it is a proxy war with Russia, whether we say so or not». At det ordet vanligvis ikke blir sagt, endrer lite på realitetene.

USA og andre NATO-land deltar ikke i Ukraina-krigen med soldater i felt, og ifølge folkerettsjurister er de, juridisk sett, ikke deltakere i krigen. Det kan imidlertid ikke dekke over at den militære støtten også omfatter andre typer direkte bistand som våpeninstruksjon, logistikk og militært etterretningssamarbeid. Den ukrainske forsvarsministeren Oleksii Reznikov omtaler i et BBC News-intervju 13. januar Ukraina som et de facto NATO-medlem.

Det er ukrainere som kjemper og dør på slagmarken, og det er ukrainske offiserer som leder kampene. Den langsiktige strategiske overkommandoen i denne krigen, og makten over hvilke våpen som i praksis skal bli brukt, ligger imidlertid nå i Tyskland, der USA og NATO nå har sitt militære kommandosenter i krigen. Heltemodige ukrainske soldater kjemper på slagmarka mot Russland og titusener på titusener dør der, mens USA og NATO-landene står for våpen og ammunisjon, deltar i planleggingen og betaler regninga. De politiske maktforholdene ble nylig demonstrert da Kina 24. februar 2023 presenterte sin 12 punkts fredsplan. Talsmenn for USA og EU, samt NATOs generalsekretær Stoltenberg, skjøt ned forslaget umiddelbart, og i vestlig presse ble innholdet i punktene knapt nok referert. Kommentarene, både fra president Zelinskyj og utenriksministeren, Dmytro Kuleba, var både forsiktigere og mer åpne, Zelinskyj la til et ønske om et direkte møte med Xi Jinping. De vestlige landene som finansierer krigen, fant ingen grunn til å vente på den ukrainske reaksjonen.

Den som i dagens situasjon vil støtte eksport av nye våpen til Ukrainakrigen kan ikke komme unna en vurdering av at konflikten stadig mer preges av at USA utnytter den i sitt strategiske maktspill mot Russland. Etter mitt syn er derfor argumentene mot norske våpensendinger heller sterkere i dagens situasjon, enn de var i slutten av februar 2022.

Er militær nøytralitet et svik?

Krigen i Ukraina skjer på europeisk territorium, men de politiske og økonomiske konsekvensene av krigen merkes over hele verden, med inflasjon og forsyningskriser. Det store flertallet av FNs medlemsland har tatt avstand fra Russlands invasjon, mens sanksjonspolitikken mot Russland har langt mindre internasjonal oppslutning. En viktig grunn er de negative konsekvensene for befolkningene i flere av verdens fattigere land. De fleste land holder seg dessuten til prinsippet om militær nøytralitet, de sender ikke våpen verken til Ukraina eller Russland. I Europa representerer Østerrike, Ungarn, Sveits, Irland og Serbia en slik linje, tre av dem er EU-medlemmer, ett er medlem i NATO. Serbias standpunkt er utvilsomt preget av at landet ble bombet av NATO-styrker i 1999, noe som resulterte i utskillelsen av provinsen Kosovo, en stat som i praksis har blitt et NATO-protektorat i Europa.

I et intervju med Washington Post 13. februar ble Østerrikes kristen-demokratiske utenriksminister Alexander Schallenberg utfordret på om landets militære nøytralitet i Ukraina-krigen representerte et brudd på solidaritet med et land som kjempet mot russiske invasjonsstyrker. Han svar var at landet hører til de i Europa som gir mest støtte til Ukraina, «det eneste vi ikke leverer er våpen». Han begrunnet dette med Østerrikes stilling som en nøytral stat etter 2. verdenskrig, en stilling det er bred politisk enighet om å forsvare. Den kroatiske presidenten Zoran Milanovic´, som er sosialdemokrat og tidligere statsminister, har inntatt samme standpunkt, selv om Kroatia er NATO-medlem og han på dette punktet trosser landets regjering. Ettersom disse standpunktene i praksis er identiske med den linja Rødts gruppe fram til nå har valgt i Stortinget, publiserer norsk NATO-presse usedvanlig lite om slike europeiske avvik fra våpennormen.

I det globale sør er motstanden mot å delta i en militær opptrapping av den pågående krigen den dominerende holdningen, og i Latin-Amerika er oppslutningen om å praktisere militær nøytralitet nærmest unison. Holdningen er preget av smertelig historisk erfaring etter USAs mange intervensjoner.

19. januar i år lanserte Pentagon-generalen Laura J. Richardson, som er Commander of US – Southern Command, et tilbud til latinamerikanske land som var ment å være svært fristende. Det skjedde i et tv-program publisert av lobbyorganisasjonen Atlantic Council, som ledd i en serie samtaler med vestlige militærtopper og politiske ledere, sponset av den svenske våpenprodusenten Saab. Generalens budskap var dette: Hvis latinamerikanske land raskt donerer det de har av eldre russisk militærmateriell til Ukraina, så vil USA erstatte disse sendingene med overlegne amerikanske våpen.

Forslaget, som Financial Times (15.2) rapporterte og Peter M. Johansen fulgte opp i Klassekampen, ble umiddelbart og unisont avvist. «Selv om de ender opp som skrap i Colombia, så vil vi ikke overlevere våpen til Ukraina som forlenger krigen», sa Colombias president Petro. Samme svar kom fra presidentene i Brasil, Argentina, Mexico og Chile. Dette handler vel og merke ikke om latinamerikanske land som støtter den russiske invasjonen, tvert imot, men militært ønsker de å forbli nøytrale. Brasils president Lula fulgte dette opp i januarmøtene med president Biden og Tysklands kansler, Olaf Scholz. På en felles pressekonferanse med Scholz i Brasil mandag 30. januar foreslo Lula at det burde opprettes en gruppe land for å få fredsforhandlinger i gang. Der bør Tyskland, Frankrike og USA inngå, mente han, men la til at også Brasil, India og Kina kan delta i en meglerrolle. Lula understreket spesielt at Kina nå burde innta en mer aktiv rolle for å stoppe krigen. Scholz stod ved siden av Lula på podiet i Brasilia, men valgte å ikke kommentere forslaget med ett ord. I vestlige land er innspillet møtt med kjølig taushet både av politikere og medier. Fredsforhandlinger står ganske enkelt ikke på dagsordenen innen NATO-området. Land og statsledere fra det globale sør ignoreres, både av politikere og mediekommentatorer. Budskapet er i stedet at solidaritet med Ukraina forutsetter støtte til NATOs våpensendinger.

Den linja formidles nå på lederplass av den avisa der jeg for noen tiår siden var ansvarlig redaktør. Det er overraskende og trist. Klassekampen har i over femti år rapportert om ulike typer av imperialistisk aggresjon, protestbevegelser mot krigshandlinger og undertrykking, og vært en støttespiller i anti-imperialistisk solidaritetsarbeid. Det er selvsagt fortsatt avisas grunnleggende standpunkt. Avisa har imidlertid aldri tidligere agitert for norsk våpeneksport direkte til konflikt- og krigsområder. Begrunnelsen er ikke pasifistisk, men bygger på en maktpolitisk analyse av hvilke krefter som ville tjene på en annen politikk. Det gjaldt under Vietnamkrigen, Israels undertrykking av palestinerne, tallrike konflikter i Latin-Amerika, Sovjets okkupasjon i Afghanistan, i kampen mot apartheid i Sør-Afrika eller senere kriger i Irak, Jemen, Syria – og under Libya-krigen der Norge deltok med kampfly. For Norges vedkommende, så lenge landet er NATO-medlem, vil nemlig våpeneksport i praksis begrenses til internasjonale konflikter der USA direkte er en part og/eller der USA/NATO av ulike grunner aksepterer våpensalg eller våpendonasjoner til den ene siden. I disse konfliktene, der væpnet motstand ofte var nødvendig, har forståelsen på venstresida vært at det mest effektive solidaritetsarbeidet i Norge er politisk opinionsmobilisering og andre typer støtte, ikke krav om norsk våpeneksport eller innsamling til våpensendinger.

Som et svar på dette har noen av de som argumenterer for støtte til NATOs våpensendinger trukket fram innbyrdeskrigen i Spania 1936-39. Det er historisk sett en misvisende sammenligning. Francos fascistiske opprørstropper fikk både soldat- og våpenstøtte fra Italia, Tyskland og Portugal, bare Sovjet, Mexico og den internasjonale arbeiderbevegelsen støttet den valgte regjeringen og republikken. England, Frankrike og USA praktiserte ikke-innblanding og våpen-embargo. Ukrainas internasjonale situasjon i dag er på alle punkter en helt annen.

Behovet for en annen tolkningsramme

La meg, når det er sagt, legge til at Klassekampens Ukraina-dekning heldigvis har andre sider, både når det gjelder nyhetsanalyser med geopolitisk innsikt og solide nyhetsreportasjer. Avisa er den sentrale hjemlige arenaen for den politiske debatten om krigen. Et viktig og konstruktivt eksempel her er kronikken «Et løsningsforslag», opprinnelig trykket i Le Monde Diplomatique, av Tapio Kanninen og Heikki Patomäki, publisert 9. februar. I en periode med krigståke i mange redaksjoner argumenterer de saklig og innsiktsfullt for forslag som kan gi grunnlag for nedtrapping av krigshandlingene og reelle fredsforhandlinger, inkludert tanker om våpenhvileavtaler og demilitariserte soner i Ukraina, kanskje for en tid underlagt midlertidig FN-beskyttelse. De advarer sterkt mot en trend i internasjonal politikk der krigen i Ukraina primært blir forstått i militære og moralistiske termer, som en enkel kamp mellom godt og ondt.

Det er en advarsel som også et anti-imperialistisk parti som Rødt kan henge på veggen. Jo mer våpen som sendes inn, desto vanskeligere blir det å avslutte krigen. Det trengs andre og realistiske tolkningsrammer for å kunne starte forhandlinger om militær nedtrapping. Håpet er at det fra medlemsland i FN, som ikke er bundet av krigens logikk, vil komme initiativer til en slik politisk prosess. Uten det vil ikke fred bli gitt noen sjanse. Etter mitt syn burde Rødt prioritere støtte til og videreutvikling av slike forslag og ideer, som et tydelig alternativ til militær eskalering. En direkte eller indirekte oppslutning om USAs og NATOs militære våpeneksport til Ukraina vil representere en tragisk omlegging av partiets politiske linje.

-> Tilbake til Landsmøtedebatt