Min kropp – mitt valg
«Randi» har nylig fylt 17 år og sitter foran nemnda som skal avgjøre hvorvidt hun skal få sitt ønske/behov om å avslutte svangerskapet som hun ikke kjente til, eller om hun må beholde barnet.
– Ja, jeg har drukket alkohol, svarer hun i det hun, flaut, ser ned på skotuppene.
– Ja, jeg har røyka, men det er fordi jeg ikke visste – hvisker hun. Stadig med blikket vendt ned.
– Nei, det finnes ingen barnefar.
– Ja, jeg bor på pikerommet hos mine foreldre.
Hun er 17 uker svanger og har nylig oppdaget det. Disse 17 ukene har inneholdt alt det som et ungdomsliv ofte inneholder. Fest, støy, sex ... Dette må hun nå forklare for nemnda, som består av to middelaldrende menn i frakk. Ingen har smilt til henne, ingen har vist henne noen form for forståelse. De tar henne med på en ultralyd og spør «vil du virkelig ta bort dette»? Så snur de skjermen mot henne så hun selv får se.
Den hun fikk se har i dag gitt henne barnebarn og er sin mors stolthet og glede. Men «Randi» er tydelig på at dette på ingen måte var riktig måte. Hun var redd, flau og alene. Hun fikk ikke ha med seg noen, ingen viste omsorg for henne. Hun glemmer aldri det skremmende møtet med nemnda. Med overformynderiet. Avgjørelsen ble tatt for henne, ikke av henne selv.
Kvinner blir sjeldnere gravid nå enn kun for tolv år siden. I dag blir åtte av ti aborter utført før uke ni, og ni av ti aborter blir utført medikamentelt (altså du får medisin oralt, som forårsaker aborten). I 2020 ble det utført 11.081 svangerskapsavbrudd i Norge. Dette tallet har gått ned for alle aldersgrupper de siste årene. 95,4 prosent av abortene var selvbestemte.
Etter uke 12 og til uke 22 kommer det en nemndbehandling inn og har bestemmelsesrett rundt avgjørelsen. Nemnda i første ledd (primærnemnda) kan avslå abortsøknaden. Kvinnen kan da klage på avgjørelsen til klagenemnda. I 2020 ble det utført 508 nemndbehandlede avbrudd. 498 av disse ble innvilget av primærnemnd. I 2017 var det 26 prosent av senabortene som ble utført mellom uke 19 og 21. I tillegg ble det utført ni aborter etter uke 22.
Mellom 90 og 99 prosent av søknadene som kommer inn til nemnda blir innvilget. Når nå abortloven allerede har en åpning for å ta abort fram til uke 22, hva er da årsaken til at kvinnen må gå igjennom belastningen med nemnda? Hva er årsaken til at ikke kvinnen selv skal få bestemme om hun kan gå ut svangerskapet? Nemnda gir uansett grønt lys til abortene. Kunne ikke en løsning vært gode samtaler med kvinnen hos sin fastlege, som hun forhåpentligvis stoler på?
Hva er årsaken til at vi må ha et overformynderi som skal bestemme at man får ta abort, all den tid at loven er der? Hva slags funksjon har da nemnda?
Rødt mener at kvinnen selv skal få bestemme over sin kropp og det som skjer med hennes kropp, innenfor allerede etablert lovgivning. Derfor ønsker vi å fjerne leddet med abortnemnda. Om man er for eller imot senabort blir en helt annen diskusjon som vi selvfølgelig kan ta, men akkurat nå er det nemnda det handler om.
Kilder: «Randi» – historie gjengitt med tillatelse, «Fakta om abort» – FHI.
Innlegget ble først publisert i Trønder-Avisa 28. april 2021.