Ingen er garantert å leve hele livet forskånet fra skade eller sykdom

Ingen er garantert å leve hele livet forskånet fra skade eller sykdom.

Likevel - Når menneskene som på grunn av sykdom eller skade ikke lengre kan stå i arbeidslivet blir omtalt i det offentlige ordskifte er det nesten utelukkende med negativt fortegn.

"Antall uføre, spesielt unge uføre, øker og koster samfunnet enorme summer" er overskriften som går igjen.

Veien ut presenteres nærmest utelukkende som det vi kjenner som "arbeidslinja". Temaet blir omtalt som om det har en enkelt årsak og en enkelt løsning - "folk velger ytelser fremfor jobb, og kan, og må, dermed motiveres økonomisk for å gå tilbake til jobb." Dette stemmer selvfølgelig ikke - verken årsak eller løsning.

Og like sikkert som at "arbeidslinja" blir presentert som løsningen er det at de det snakkes om ikke blir invitert til debatten. De arbeidsuføre blir ikke spurt eller hørt i spørsmål som gjelder dem selv. Det snakkes om, i stedet for med. Politikere blir til og med beskyldt for å være populister om de faktisk lytter til de som har skoen på.

Hvorfor er det slik? Det er jo ikke som om all kunnskap, vett og forstand renner ut i det øyeblikket man blir syk eller skadet og ikke lengre kan jobbe.

En av hovedårsakene er selvfølgelig fordommer. Fordommer som i stor grad har sitt utspring i "arbeidslinja" og holdningene som ligger til grunn for den. Fordommer som sitter godt planta i de fleste av oss etter flere ti-år med fremstillingen av arbeidsuføre som unnasluntrere som ikke vil bidra til samfunnet, uten at motstemmene når gjennom.

La oss da bare slå fast to ting med en gang;

•Arbeidsuføre mennesker er ikke en homogen gruppe, like lite som politikere, advokater, sykepleiere eller musikere er det.

•Uføretrygd er ikke noe man bare kan bestemme seg for å få. Det kommer oftest etter år med utredning, utprøvinger og dokumentasjon. Det er for de aller fleste siste løsning når alt annet er prøvd.

Her må vi skyte inn noe; Vi skriver "oftest" og "aller fleste" nettopp fordi vi ikke snakker om en homogen gruppe. For noen så vil en uføretrygd være eneste løsning pga. medfødte årsaker, i noen tilfeller vet vi at manglende tilrettelegging og vilje fra samfunnet er årsak til at ufør blir gitt og i noen tilfeller blir det også gjort regelrette feil slik som det også gjøres feil i alle andre etater.

Å gang på gang lese om seg selv at man bare er en utgiftspost vil ikke gjøre noen friskere.

Når da løsningen som presenteres er å sørge for å stramme inn allerede minimale ytelser så sier det seg selv at det eneste man oppnår er at syke og allerede fattige mennesker blir fattigere. Og er det en ting vi vet så er det at ingen blir friskere av å være fattig.

Hadde de arbeidsuføre kommet til orde ville nok løsningene som ble presentert vært noe helt annet og langt mer mangfoldig. Debatten ville antagelig raskt blitt styrt i retning system og systemfeil. For det er mye å ta tak i.

For eksempel burde ikke hvilken oppfølging du får, eller om du i det hele tatt blir tatt på alvor av helsevesenet, avhenge av hvor du bor, hvilket kjønn du har, hvordan du ser ut, hvilke diagnose du har eller hva du tjener.

Du burde ikke bli fratatt ytelser fra NAV etter et bestemt antall år når man vet at utredning av sykdom kan ta årevis. Gjennomsnittlig tid for for eksempel en revmatisk diagnose er 7 år. NAV burde heller ikke kunne overkjøre leger og spesialister etter eget skjønn. Man skal ikke være prisgitt hvem man møter. Verken i helsevesenet, i NAV eller i kommunene.

Og vi kommer ikke unna å snakke om psykisk helse når vi snakker om uføreytelser. Som nevnt innledningsvis er det ofte økningen blant unge uføre som er tema, med fokus på psykiske lidelser som årsak.

Samtidig vet vi at mellom 20-25% av henvisninger til spesialisthelsetjenesten blir avvist, kun 11% er fornøyd med tilbudet de har fått, ventetidene er lange (med mindre du kan betale for, og har tilgang til, private behandlingsalternativer) og tilbudene er variable rundt om i landet.

I tillegg må vi ta inn over oss at påføring av stigma ved sykdom, uførhet og fattigdom - i tillegg til den radikale endringen dette medfører i livet til hver enkelt som opplever det - vil kunne bidra til dårligere psykisk helse.

Å gang på gang lese om seg selv at man bare er en utgiftspost vil ikke gjøre noen friskere.

Å ikke bli hørt i, eller i det hele tatt invitert til, en debatt om eget liv inviterer ikke til deltagelse i samfunnet og vil bidra til økt skam og isolasjon.

Skal vi sørge for at flest mulig i samfunnet vårt klarer å ikke bare bevare men også benytte den arbeidskapasiteten hver enkelt har, er det åpenbart at vi ikke kan fortsette å legge ansvaret på enkeltindividet men at vi sammen må gå systemet vårt etter sømmene og rette opp i de feil og mangler som er der.

Vi må ta tak i arbeidslivet, arbeidstid og inkluderende arbeidslivs-ordninger.

Vi må ta tak i helsevesenet vårt, kommunene våre og NAV.

Og vi må ta tak i holdningene våre, begynne å snakke med, i stedet for om, og inkludere de som faktisk sitter med kompetansen på egne liv og sørge for at deres stemme blir hørt.