I den nye tida, der røde faner og kjærleik vinn!
I anledning 1.mai, og arbeidernes internasjonale kampdag, her på Steinkjer og markeringen ved Uppdal-bautaen holder/holdt Camilla Bilstad denne appellen.
Kamerater.
Jeg må starte med å erkjenne en sak. Jeg har ikke vokst opp med markering av 1. mai. Det er fordi jeg er fra Henning. Der er det ytterst få flagg som er heist, og desto flere traktorer er ute med plogen.
Men allerede for 30 år siden begynte det å ane meg at 1. mai var en dag å markere. Jeg husker at jeg lytta på Heimevernslagets låt som er basert på romanen av Kristofer Uppdal. Om rallaren som ble sammen med storbondedattera - "dæm blanda blod fer den nye tida, der røde faner og kjærleik vinn!"
Heldigvis står ikke bonden så langt fra arbeideren i dag som på Uppdal si tid.
Jeg så ut over bygda og så verken røde faner eller norske flagg, og det skuffa meg. Men det jeg ikke skjønte da, var at mange som har et småbruk eller en liten gård, trenger all fritida som fins til å gjøre arbeid som strengt tatt ikke betaler seg, som å pløye, sette potet eller få kornet i jorda. For å ha råd til å drive jorda må veldig mange ha en jobb attåt.
Så 1. mai med pløying, det er ikke på grunn av vond vilje at det er sånn. Det bare er sånn.
Jeg har begynt å skjønne hva for en kraft det er i 1. mai.
Nå det siste året, er det tydelig hvem som tar den verste støyten når det "bers te". Arbeidsfolk har lagt ned en voldsom og modig arbeidsinnsats. Renholdsarbeidere, driftsteknikere, helsearbeidere, butikkarbeidere, barnehagepersonale, lærere og så videre har stått i front, med og uten munnbind. Og takken? Den er i stor grad en digital kort applaus og ei henstilling om å vise moderasjon i lønnsoppgjøret.
Mange har opplevd at arbeidsplassen har blitt stengt. Restaurantbransjen, turistbransjen, kulturarbeiderne har plutselig ikke hatt noe arbeid å gå til. Veldig mange har hatt jobb, men blitt sittende alene på hjemmekontor. Kort sagt, folk har fått kjenne på hvordan det er å ikke ha en arbeidsplass å gå til, og det er krevende.
Sånn er det mange som har det hele tida. De som er utafor arbeidslivet, og som aldri vil komme seg inn. Kanskje det blir enda tydeligere hvor viktig det er å kjempe mot nettopp utenforskap? Vi må ha solidaritet med hverandre uansett livssituasjon.
En sterk arbeiderklasse, ei sterk fagbevegelse vil kjempe fram løsninger også for gruppene som står utenfor arbeidslivet. Det er viktig å kjempe mot kreftene som hele tida vil sette grupper opp mot hverandre, som utfordrer rettigheter som sykelønnsordninga, sosialhjelpa og brillestøtteordninga og vil ha avkorting av arbeidsavklaringspenger. Disse kreftene har ei forestilling om at når folk har minst mulig, så vil de bli motiverte og gjøre de riktige valgene for å komme seg ut av den vanskelige situasjonen. Men det er jo ikke sånn det fungerer.
For å ha råd til å drive jorda må veldig mange ha en jobb attåt.
Så hvordan kan vi gjøre det levelig for dem som står utenfor? Til å føle innenforskap i stedet for utenforskap? Arbeid er selvsagt viktig for veldig mye, men ikke for alt. Frivillig engasjement kan bety mye, politisk engasjement kan bety mye. Men vi må styrke sikkerhetsnettet, styrke trygdeordningene, sørge for at folk har en anstendig sum å leve for.
Kampen mot utenforskapet blir viktig framover. Det handler sjølsagt om arbeid og ikke arbeid, men det er mye arbeidsfolk som også kjenner på utenforskap. Forskjellene i samfunnet blir større, også her på Steinkjer. Folk både i og utenfor arbeid rammes av det.
Til og med de som pløyer nå mens vi står her, begynner å kjenne presset. Presset fra kapitalismen. Kravet om billig mat. Presset om å produsere mer, billigere. Det er på tide å se at både arbeiderne, de som står utenfor arbeidslivet og bøndene kjenner på det samme presset.
Vi trenger en brei solidarisk front for å endre samfunnet til noe som er bedre for folk og natur.
Vi vil da ikke at Nortura skal flytte. Vi vil at kraftforfabrikken og saga skal gå som bare juling. De store bedriftene knytta til landbruket må være her. Regnestykket går opp da: kortere transport, lokale arbeidsplasser, bedre for dyr og miljø, verdiene blir i større grad igjen i steinkjersamfunnet - og styrker både arbeidsfolk, bønder og dem som står utenfor arbeidslivet.
Kristofer Uppdal skildra de store klasseskillene på den trønderske landsbygda slik de var for 120 år siden.
I Dansen gjenom skuggeheimen møtes arbeideren, jernbanerallaren Sjugur Rambern og storbonden Stål Stålsson. Rambern utfordrer bonden og sier: "De burde gifte bort dottera dykkar med ein rallar. So blodet i ætta kan dulpe friskt att". Og det er jo sånn det ender.
Heldigvis står ikke bonden så langt fra arbeideren i dag som på Uppdal si tid. Klasseskillene går helt andre steder nå, og kanskje kan kreftene forenes mot utenforskap og økte forskjeller? I den nye tida, der røde faner og kjærleik vinn!