Fordommer får ikke ikke folk ut av fattigdom

I en helt vanlig dagligvarebutikk på en helt vanlig dag står en mor sammen med ungen sin foran hylla med pålegg. Hun holder frem en hvitost og en kaviartube og spør barnet «Hva vil du helst ha på brødskiva den neste uka?»

Hun vet selvfølgelig hva som gir flest brødskiver pr krone, men barnet er små-spist og hun vil så gjerne at ungen skal få velge selv.

Jentungen ser på alternativene før hun ser opp på mor og utbryter så kontant og oppgitt som bare en veslevoksen treåring kan «Åååhhh mamma.... nå snakker du politikk igjen...»

Året er 1985 og det er tydelig at alle valgsendingene i tv og radio har blitt snappet opp av små gryteører...

Jeg skal ikke garantere at samtalen foregikk akkurat sånn, jeg var bare tre så jeg husker ikke selv, men det er denne historien jeg er blitt fortalt utallige ganger siden den handleturen på midten av 80-tallet.

Når vi nå spoler raskt frem til i dag og nærmer oss stortingsvalg 2021 med stormskritt klarer jeg ikke la være å lure på hvor mange foreldre i dag som må gjøre de samme kalkuleringene for å finne ut akkurat hvilket pålegg som gir flest måltider for pengene.

SSB forteller oss at 115 000 barn vokser opp i vedvarende lavinntektsfamilier, 11,7% på landsbasis, i følge tall fra 2019.

Det er 4000 flere enn i 2018.

Vi vet ikke tallene for i dag, 2 år og en pandemi senere.

Det vi vet er at tallet har vært jevnt stigende siden 2011.

Dette på tross av at det knapt finnes en politiker i dette landet som ikke på ett eller annet tidspunkt har uttalt seg om såkalt barnefattigdom og at det er noe som skal motarbeides med alle midler.

Vel... Ikke alle midler tydeligvis.

For det enkleste midlet, nemlig penger, ser det ut til at de aller fleste er ganske uvillige til å bruke.

I stedet snakkes det om arbeidslinja og arbeid til alle, aktivitetsplikt ved sosialhjelp, at «lediggang er roten til alt vondt» og at «Det å stille krav er å bry seg. Det er mye styggere mot folk å ikke bry seg og bare gi dem penger.»

Sitatene er fra sittende statsminister Solberg, som gjengitt i VG 19.august i en sak om nettopp aktivitetsplikt ved sosialhjelp.

Gjennom de siste 8 årene, og ikke minst nå gjennom pandemien, har vi fått ganske mange eksempler på at å stille krav ved støtteordninger kun gjelder de som har minst fra før.

Et økende antall millionærer og milliardærer har fått skatteletter og coronastøtte uten ett eneste tilknyttet krav, mens trygdeordninger bygges ned bit for bit, syke blir stående uten inntekt og avklaring grunnet karenstid og mottakere av sosialstønad skal nå altså stilles enda flere krav til.

Og mens det snakkes om arbeidslinja, kuttes i brillestøtte og barnetillegg til uføre, barnetrygda står stille og inntektsberegnes for sosialmottakere(!) så er det ungene som er de største taperne.

For fattigdom er ikke bare balansen på kontoen hver måned.

Fattigdom er utrygghet.

Fattigdom er den konstante murringen i bakhodet av regnestykker som aldri går opp, leting etter løsninger som man ikke finner, samt frustrasjon og sorg over både forpliktelser og drømmer man ikke får oppfylt. Det tror jeg alle som har opplevd dårlig råd i en periode av livet kan skrive under på.


Og uansett hvor flinke foreldre er til å forskåne barna sine for storparten av denne utryggheten er det ikke til å komme vekk fra at all energien som brukes på å få ting til å gå rundt er energi og fokus som blir stjålet fra andre områder av livet.

Og så er det alle de tingene foreldrene ikke kan skjerme barna for – som å ikke ha råd til de samme klærne, tingene og aktivitetene som «alle andre».

Fattigdom er også stigma.

Og det starter tidlig.

«Fattigdom går i arv» er et velbrukt begrep, som gjerne blir etterfulgt av referanser til utallige statistikker. Og statistikkene stemmer. Fattigdom går i arv. Sykdom går i arv. Stress går i arv. Traumer går i arv. Stigma går i arv.

En annen ting som går i arv er fordommer.

Og disse fordommene bidrar i aller høyeste grad til økningen av fattige. For det er fordommene som ligger til grunn for arbeidslinja.

Det er fordommer – ikke fakta – som ligger bak påstander om at lave trygdesatser er gode insentiver for å få folk i jobb.

Det er fordommer – ikke fakta – som blir presentert når politikere kommer med uttalelser om at folk «velger trygd».

Det er fordommer – ikke fakta – som er årsaken til skattelettelser til millionærer og milliardærer gis mens man samtidig strammer inn refusjonsordninger for kronisk syke, brillestøtte til barn og reduserer tiden syke mennesker får inntekt fra NAV mens de skal utredes både helsemessig og arbeidsmessig av institusjoner som mangler tid, ressurser og hender nok til å gi god nok oppfølging.



Fordommer får ikke folk ut av fattigdom.

Penger gjør.



Penger nok til at den enkelte slipper å bruke energi på å prøve å utøve matematiske mirakler hver måned, og heller kan bruke det overskuddet på å ivareta seg selv - og barna.

Sjansen for at vedkommende vil komme til et punkt der arbeid er en reell mulighet er mye større om man faktisk har mulighet til å jobbe med årsakene til at man ikke er i jobb.

Og for de som aldri får en reell mulighet til å gå inn i, eller tilbake til, arbeid så skal de fortsatt ha et verdig liv.



Penger vil også være nøkkelordet for at folk skal motta utredninger, behandlinger og oppfølging som faktisk hjelper dem på veien.

Man kan ikke bare kreve at for eksempel psykiatrien skal jobbe raskere om det ikke finnes nok mennesker til å ta i mot alle de som står i kø. For utredning og behandling skal vel hjelpe de som trenger det, og ikke bare se pent ut på papiret, ikke sant?

Det samme gjelder i alle andre deler av helsevesenet, NAV og andre instanser som måtte være involvert i den enkeltes liv.

Og penger er nøkkelen til å sørge for at det ikke er bankkontoen din, eller kommunen du bor i, som avgjør hvilke muligheter du eller barnet ditt har.

Penger kan sørge for gratis tannlege også for voksne, like muligheter til behandling, for gratis barnehage og SFO og god utdanning og oppfølging for barn og unge uavhengig av hvor de bor eller hvem foreldrene deres er.

Men da må vi begynne å bruke fellesskapets penger på riktig sted. Det må bli slutt på å disponere penger basert på fordommer og ønskedrømmer.

Ønskedrømmer gir ikke arbeidsplasser mer enn fordommer får folk ut i arbeid.

Nå må vi begynne å investere i folk og i fellesskap.

Det har vi råd til.

Det vi ikke har råd til er å la være.

Jeg skjønte nok ikke så mye av de politiske diskusjonene da jeg var tre, men jeg hadde tydeligvis klart å plukke opp at det hadde noe med valg å gjøre.

Nå, 36 år senere, tenker jeg at det veldig forenklet til syvende og sist er nettopp det det handler om.

Valg.

Den gang valgte jeg kaviartuben.

Nå, med et bedre utvalg pålegg i kjøleskapet, velger jeg likevel fellesskapet.



Godt valg.