Rødts innlegg i trontaledebatten 2017

President, med den høytidelige åpninga av Stortinget hyller vi de demokratiske verdiene Norge er bygd på. Det er det god grunn til. Vi har mye å feire. Men la oss ikke glemme at de demokratiske frihetene vi tar for gitt, en gang ble avvist som nærmest farlige. At de ble avfeid fra Stortingets talerstol, et Storting som også den gang så på seg selv som demokratisk og frihetselskende. Og at de som sloss for stemmeretten ble forfulgt og fengslet.

Denne uka er det 200 år siden Marcus Thrane ble født. Thrane gikk i spissen for de første arbeiderforeningene her til lands. Han reiste kravet om at stemmeretten også skulle gjelde husmenn og småkårsfolk. Den politiske friheten skulle ikke bare gjelde de få på toppen, men også arbeidsfolk.

For dette demokratiske pionerarbeidet ble Thrane dømt til fire år i fengsel. Han sonet sju av dem. Det skulle gå 58 år før kravet vant gjennom. Først i 1919 fikk alle, også de som gikk på offentlig fattigstøtte, endelig stemmerett. Det er altså først om to år vi kan feire 100 års stemmerett for alle: Kvinne og mann, fattig og rik. Etter hva vi veit fins det ingen planer for noen offisiell markering av dette jubileet. Derfor stiller Rødt forslag om at «Stortinget ber regjeringen sørge for at 100-årsjubileet for den allmenne stemmeretten markeres på egnet måte i 2019».

Kravet om utvida stemmerett ble lagt dødt av Kongen i 1851, da Kong Oscar talte ved åpninga av det trettende Storting. Når vi nettopp har åpna det 162. storting, bør vi spørre oss hva vi kan lære av historien om Marcus Thrane.

I vår tid står ikke kampen om stemmerett eller ei, men om hva stemmeretten skal være verdt. Selv om husmannsvesenet for lengst er borte, har vi en EØS-avtale som minner om en husmannskontrakt. Stemmeretten mister verdi når EØS-avtalen pålegger oss en bestemt politikk, uavhengig av hvilket flertall det norske folk har stemt fram i valg.

President, befolkninga har aldri fått si sin mening om at Norge er snikinnmeldt i EU. Rødt mener det er på høy tid at vi lar folkets stemme bli hørt i et så viktig spørsmål. Derfor vil vi jobbe for en folkeavstemning om EØS-avtalen.

Historien om Thrane er også en påminnelse om ikke å være så skråsikre. Kanskje finnes det bred politisk enighet om viktige standpunkter i denne salen, som alle vil riste på hodet av om 10, 20 eller 100 år. Kanskje har Norge en mye lenger vei å gå når det gjelder demokratiske rettigheter enn det stortingsflertallet mener. Kanskje finnes det urett i samfunnet som fortsatt bare blir avfeid i denne sal. Derfor bør vi føre en åpen og nysgjerrig politisk debatt, der vi tar nye tanker og ideer på alvor.  

I kampen om stemmerett for alle kommer også et grunnleggende skille mellom høyre- og venstresida til syne. Mens Thrane mente husmenn og småkårsfolk hadde rett på frihet fra dominans, forsvarte datidas maktelite storbondens frihet til dominans. Det var to ulike syn på frihet som kolliderte. Helt siden den gang har denne konfliktlinjen skapt strid mellom venstre og høyre side i politikken.

Min ambisjon er at kjernen i Rødts arbeid på Stortinget finnes her: Å alltid stille seg på småkårsfolks side. Være en alliert i kampen deres for frihet fra dominans. Enten det gjelder midlertidig ansatte som er prisgitt sjefens velvilje, de svakest stilte på boligmarkedet, eller det gjelder mennesker i andre land som kjemper hardt for å få samme selvbestemmelse og rettigheter som vi tar for gitt her i Norge. Det mener jeg er den viktigste lærdommen av historien om Marcus Thrane.

President, over 70.000 velgere løfta Rødt inn på Stortinget ved årets valg. Det gjorde de først og fremst fordi vi ga dem et tydelig løfte om å bekjempe framveksten av Forskjells-Norge. Men i trontalen sier regjeringa at “I Norge har vi små forskjeller” og la til at “Regjeringen vil arbeide for at det fortsatt skal være slik.”

Da lurer jeg på hvor regjeringspartiene har vært de siste tiårene.

De aller rikeste har dobla sin andel av inntektene på bare 20 år.

På 15 år er antallet milliardærer femdobla

samtidig vokser stadig flere barn opp i fattige familier.

Er dette små forskjeller? Bør regjeringa “arbeide for at det fortsatt skal være slik”?

Svaret er nei. Her er Rødt grunnleggende uenig med regjeringspartiene. Det finnes andre land som har større forskjeller enn Norge, men det betyr ikke at forskjellene i vårt eget land er små. De har blitt altfor store.

I tillegg til de farlige klimaendringene er framveksten av forskjells-Norge vår største utfordring som samfunn. Generasjonen som nå vokser opp risikerer å bli den første på lang tid som får det mer utrygt enn foreldrene sine. Da holder det ikke å bare være imot at forskjellene øker. Det trengs et vendepunkt, sånn at de blir mindre.

Skiftende politiske flertall har gang på gang hatt mulighet til å gjøre noe med dette. Likevel har forskjellene bare fortsatt å øke. Og det skyldes i hvert fall ikke manglende engasjement blant innbyggerne: Over lengre tid har 2 av 3 innbyggere ment at det er en hovedoppgave for politikerne å minske forskjellene. Ikke bare en viktig oppgave, men en hovedoppgave. For Rødt blir det derfor en hovedoppgave å gi denne folkemeninga en tydelig stemme på Stortinget.

President, i trontalen sier regjeringa at de vil jobbe for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn.
Men hvorfor gjør ikke regjeringa da noen ting med velferdsprofitørene? Omfattende velferdstjenester krever omfattende skattevilje blant folk. Det er åpenbart at skatteviljen svekkes når folk ser at skattepengene deres forsvinner ut i hundretalls millioner til privat berikelse for eierne av kommersielle selskaper.

En regjering som vil sikre bærekraften i velferden må derfor sikre at pengene som bevilges til barnehagebarn og pleietrengende eldre nettopp går til barnehagebarn og pleietrengende eldre. Det kan ikke være en offentlig oppgave å fore opp en hel industri av velferdsprofitører. Dette ødelegger fundamentet for vår felles velferd. Og det er grunnen til at 61 % av befolkninga mener at private selskaper ikke skal få ta ut profitt fra drift av offentlige velferdstjenester som sykehjem, barnehage og skole. Rødt vil jobbe for at folkemeninga får gjennomslag i denne salen.

Den andre glemte trusselen mot velferdens bærekraft er bemanningsbyråene. I deler av landet og i viktige bransjer er de i ferd med å overta for produksjonsbedriftene, og det bør bekymre oss. For dette er en utvikling som sager over selve bærebjelken i et seriøst arbeidsliv, nemlig faste ansettelser og ordna forhold. Derfor vil Rødt jobbe for at et flertall på Stortinget tar tilbake den fornuftige reguleringa av bemanningsbransjen som vi holdt oss med helt fra 1947 og fram til år 2000.

President, i trontalen sier regjeringa at Paris-avtalen skal holdes og følges opp. I denne perioden må ambisjonene følges opp med merkbare utslippskutt. Det er synd hvis trontalen blir det mest ambisiøse ved regjeringas klimapolitikk.  

I de kommende årene vil Rødt bidra til at Stortinget også diskuterer det grunnleggende problemet: At vi har en klode med begrensa ressurser og en økonomi som er avhengig av uendelig vekst. Det er den grunnleggende årsaken til de største klima- og miljøproblemene vi står overfor. Hvis vi ikke løser dét problemet vil vi fortsette å undergrave livsgrunnlaget på jorda.

På Stortinget vil Rødt være en pådriver ikke bare for grønn omstilling, men en grønn og rettferdig omstilling. Det betyr å bygge opp fornybare næringer i takt med at ikke-fornybare næringer trappes ned. Det betyr å fordele likere når kaka ikke kan vokse like mye som før. Og det betyr å satse på fornybar verdiskaping landet rundt.

President, som Rødts representant vil jeg særlig jobbe for en tydelig utenrikspolitisk opposisjon på Stortinget. Regjeringa sier i trontalen at Nato og forholdet til USA forblir bærebjelken i sikkerhetspolitikken. Regjeringa viser ingen tegn til at Norge skal føre en selvstendig utenrikspolitikk. Selv ikke valget av president Trump ser ut til å endre noe.

Tvert imot gir regjeringa et stille samtykke til permanente amerikanske baser i Norge. De knytter Norge enda tettere til USA på et tidspunkt der USAs politiske ledelse er mer uforutsigbar enn på lenge. Det er ikke bare uklokt. Det er også et brudd på base-erklæringa fra 1949, om at vi ikke tillater baser for fremmede land på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Regjeringa gjør Norge mer utsatt i det internasjonale spillet mellom stormaktene ved å godta en amerikansk militærbase på norsk jord. Samtidig fortsetter de nedbygginga av norsk forsvarsevne.

Rødt er ikke sikker på at regjeringa har Stortingets flertall i ryggen i dette forsøket på å gå vekk fra baseerklæringen. Derfor stiller vi et forslag om at “Stortinget ber regjeringen om å sørge for at baseerklæringen etterleves, også når det gjelder såkalt "rotasjonsbasert trening".

President, valgkampen er over. Men kampen er ikke over. Regjeringspartiene er ikke eneveldige i Norge. Kampen om hvor mye de får gjennomført er ikke tapt. Den starter her og nå, og jeg kan love at Rødt skal gi dem kamp for hver meter, også her på Stortinget

Høyre og Frp kan vente seg motstand for hver kvadratmeter av folkets eiendom de vil privatisere, for hver krone de vil gi i skattekutt til de rike og for hver soldat de vil sende i krig for Nato og Donald Trump. Vi har stoppet disse partiene før og vi skal gjøre det igjen, president!