Miljøbevisst velferdspolitikk og systemkritisk miljøpolitikk

Miljøpolitikken i dag domineres av tro på at teknologiske nyvinninger kan sikre en trygg klimaframtid og løse de andre alvorlige miljøproblemene. Da kan veksten i forbruk og produksjon fortsette som før, og det vil ikke være nødvendig med grunnleggende endringer i måten samfunnet er organisert på. Dette er den problemforståelsen som dominerer i nesten alle de politiske partiene i Norge.

Også Rødt er for å utvikle mer miljøeffektive løsninger, men vi tror ikke at mer miljøvennlig teknologi alene er nok til å løse miljøkrisene og sikre en trygg klimaframtid. Også med nye og mer miljøeffektive teknologier forbrukes det ressurser og produseres avfall og forurensning. For miljøkonsekvenser som tap av landbruksjord og naturområder ved bygging av bygninger, veier og annen infrastruktur, er det i praksis umulig å få til frakopling mellom forbruksvekst og miljøødeleggelser. Det samme har vist seg å gjelde for klimagassutslipp, der utbygging av mer fossilfri energiforsyning ofte gir store skader på natur og økosystemer. Ideen om «miljønøytral» vekst er en illusjon, siden frakoplingen bare kan bli relativ, ikke absolutt.

Hvis økonomien vokser både i fattige og rike land, er det små utsikter til at den globale ulikheten blir vesentlig redusert. For ikke å snakke om de katastrofale konsekvensene for natur, miljø og klima dette ville føre til. Vi vil selvfølgelig ha vekst i kunnskap, ferdigheter, medmenneskelig omsorg og solidaritet. Men i rike land som Norge bør veksten i brutto nasjonalprodukt per innbygger opphøre jo før jo heller, og i stedet erstattes med en solidarisk nedskalering av økonomien til et miljømessig forsvarlig nivå – hvor det er plass til utvikling for de som trenger det.

En slik forbruksreduksjon må kombineres med kraftig omfordeling fra folk med høy inntekt og formue til resten av befolkningen, og særlig til dem som har minst penger til rådighet. Det gjelder både internasjonalt og nasjonalt. I det siste tilfellet, må kampen mot forskjells-Norge først og fremst skje ved å angripe det økologisk uforsvarlige og globalt usolidariske forbruket til overklassen og den øvre middelklassen, ikke ved å prøve å løfte vanlige folks forbruk opp til et slikt nivå. Svært få i Norge har så lavt forbruksnivå at det lave materielle forbruket i seg selv utgjør en hindring for et godt liv. Men den nedverdigelsen det er å ikke ha råd til de tingene eller delta i de aktivitetene andre i omgangskretsen har råd til, og den manglende anerkjennelsen i et samfunn der folk rangeres etter suksess og penger, kan være alvorlige hindringer for livskvalitet. Slik sosial og kulturell nedverdigelse blir vi imidlertid ikke kvitt ved at alle fortsetter et forbruksrace der det alltid vil være noen som har råd til mindre enn de mer velstående, uansett om gjennomsnittsforbruket vokser.

Rødt Oslo går inn for både minimumsstandarder og maksimumsstandarder for forbruksnivå på viktige forbruksområder, f.eks. bolig og mobilitet, med bruk av lover, reguleringer, skatter, avgifter m.m. for å sikre at slike standarder får gjennomslag. Innføring av slike virkemidler vil først og fremst være et statlig ansvar, men Oslo kommune kan være en pådriver overfor staten og kan også selv gjøre politiske prioriteringer som reduserer forskjeller og bremser miljøskadelig forbruk.

En planlagt og politisk styrt reduksjon av gjennomsnittsforbruket i Norge, kombinert med radikal omfordeling fra folk med mye penger til dem med mindre penger, vil være i skarp konflikt med logikken i den kapitalistiske økonomien. Kapitalismen krever vekst. Perioder med liten eller ingen vekst medfører stor sosial uro, konkurser og arbeidsløshet, som f. eks. i Danmark i 1990-1993 og Sør-Europa i årene etter finanskrisen i 2008. Kapitalismen motsetter seg også den styringen og koordineringen som er nødvendig for å få til en fullskala overgang fra miljøfiendtlige til miljøvennlige produkter og teknologier. Det vi trenger, er et solidarisk samfunn med likeverdighet og likhet, ikke et kapitalistisk konkurransesamfunn der de som har arvet mest og de med de spisseste albuene er vinnerne.

Så lenge vi har kapitalisme, kan miljøpolitikk og velferdspolitikk lett komme i motsetning til hverandre. Dette ser vi tydelig i dag, for eksempel i debatten om utfasing av petroleumsproduksjonen, hvor arbeidsplasser og velferd settes opp mot behovet for å redusere utslipp, samtidig som utnytting av alle verdens kjente fossile energiressurser vil gi fem ganger så store utslipp som det er plass til hvis temperaturøkningen skal holdes under to grader. Det finnes likevel handlingsrom for å presse fram tiltak og løsninger som reduserer slike motsetninger. F. eks. vil det å ta ut produktivitetsvekst i form av redusert arbeidstid i stedet for som lønnsøkning, være bra både for miljøet og velferden. Sekstimersdagen kunne innføres ved at man i lønnsoppgjørene tok ut økt produktivitet som redusert arbeidstid i stedet for som lønnsøkning. Inntektene fra veiprising i byområder kan også kombineres med kompensasjon for folk med lav inntekt. Gjenreising av sosial boligpolitikk er et annet viktig tiltak, bl.a. gjennom høy eiendomsskatt på de dyreste privateide tomtene for å finansiere en kommunalt drevet, ikke-kommersiell «tredje boligsektor». Det sittende byrådet har dette på agendaen, men Rødt Oslo mener innsatsen må forsterkes og utvides. Kommunen kunne også, hvis det var politisk vilje, kjøpe opp eiendommer og bygge sosiale boliger.

Mange klima- og miljøløsninger, som utbygging av fornybar energi og bedre kollektivtransport, kan støttes av politikere på hele den politiske skalaen. Men det er ikke nok å styrke slike løsninger. Vi må samtidig krympe og avvikle det forbruket og de tiltakene som øker klimagassutslippene og miljøødeleggelsene. Men dette er noe nesten alle partiene er uvillige til, siden det bremser veksten og reduserer profitten. For å virkelig løse klima- og miljøproblemene trengs et systemskifte som griper dypere, nemlig slutten på kapitalismen.

Rødt Oslo vil:

• Angripe det økologisk uforsvarlige og globalt usolidariske forbruket til overklassen og den øvre middelklassen som en viktig del av kampen mot forskjells-Norge.
• Innføre både minimums- og maksimumsstandarder for forbruk på sentrale forbruksområder som f. eks. bolig og mobilitet, med effektive virkemidler for å sikre at de får gjennomslag.
• La økte miljøavgifter og veiprising følges av bedre velferdsordninger og hjelp til folk med lav inntekt.
• Gjenreise sosial boligpolitikk slik at vanlige folk får råd til å bo i de delene av byområdet der det er lett å klare seg uten bil.