Lula vant – men kampen om framtida begynner nå

Lulas valgseier i Brasil er mer enn en seier for én president eller ett politisk parti. Den er et viktig tilbakeslag for ytre høyre i Latin-Amerika og et signal om at høyrepopulismens framgang ikke er uunngåelig. Vi gratulerer Lula, den brasilianske arbeiderbevegelsen, fagforeningene og de folkelige bevegelsene som har mobilisert for å forsvare demokratiske og sosiale rettigheter.

Men dersom vi på venstresida skal forstå betydningen av dette resultatet, må vi gå lenger enn å feire at en høyrekandidat tapte. Vi må spørre hvordan seieren ble mulig, hvilke sosiale krefter som bar den fram, og hva som kreves for å gjøre den til et varig politisk vendepunkt.

Fra valgkamp til klassekamp

Lulas politiske historie er nært knyttet til den brasilianske arbeiderbevegelsen. Hans bakgrunn som metallarbeider og fagforeningsleder minner oss om at varig politisk mobilisering må forankres i menneskers kollektive erfaringer og materielle interesser.

Brasilianske fagforeninger, blant dem CTB, har løftet fram spørsmål som lønn, arbeidstid, arbeidsrettigheter, offentlige tjenester og sosial trygghet som sentrale politiske kampsaker.

I sin valgpolitiske uttalelse understreker CTB betydningen av å mobilisere arbeidere gjennom fagforeningene og sette arbeiderklassens krav i sentrum for den politiske debatten.

Dette er en viktig lærdom: Kampen mot høyrepopulismen kan ikke begrenses til å kritisere dens retorikk. Vi må også utfordre de økonomiske og sosiale forholdene som skaper utrygghet, ulikhet og avmakt, og som høyresida utnytter for å splitte arbeiderklassen.

Høyrepopulismen retter ofte folks frustrasjon mot minoriteter og politiske motstandere, mens kapitalens makt over arbeidslivet og samfunnets ressurser i stor grad forblir urørt. Venstresidas oppgave er å organisere en kollektiv motmakt som kan forandre disse forholdene.

Lærdommen for Rødt og venstresida i Norge

For oss i Rødt er en sentral lærdom fra Brasil betydningen av å knytte valgpolitisk arbeid sammen med organisering i fagbevegelsen og folkelige bevegelser. Sosiale medier og valgkamp kan mobilisere mange mennesker, men varig politisk makt krever organisasjoner som kan opprettholde engasjementet også etter valget. Vi må derfor styrke forbindelsen mellom politiske krav, faglig kamp og menneskers konkrete erfaringer med ulikhet, privatisering og svekkede velferdstjenester.

Samtidig må vi erkjenne at Brasil og Norge har ulike historiske, økonomiske og politiske forutsetninger. Vi kan ikke kopiere brasilianske strategier direkte. Men vi kan lære av hvordan fagforeninger og sosiale bevegelser forsøker å samle mennesker rundt konkrete klasseinteresser – for eksempel kampen for anstendige lønninger, trygge arbeidsvilkår, sterke faglige rettigheter og offentlige velferdstjenester – og gjøre dem til en politisk kraft. Internasjonal solidaritet betyr
også å lære av hverandres erfaringer uten å viske ut forskjellene mellom våre samfunn.

Seieren må følges opp med reelle endringer

Vi må samtidig unngå å romantisere valgresultatet. En valgseier er ikke det samme som en grunnleggende endring av samfunnets maktforhold. Lula vil møte motstand fra kapitalinteresser og konservative politiske krefter. Spørsmålet blir derfor om regjeringen klarer å forbedre arbeids- og levekårene, styrke faglige rettigheter og utvide den demokratiske innflytelsen til arbeiderklassen og folkelige bevegelser.

Den internasjonale fagbevegelsen har også understreket at demokratiet og arbeidstakernes rettigheter henger uløselig sammen. IUFs uttalelse om Brasil fremhever betydningen av faglig organisering, kollektive forhandlinger og kampen mot usikre arbeidsforhold. Dette er avgjørende spørsmål også etter at stemmene er telt opp.

Lulas seier gir grunn til håp, men ikke til politisk selvtilfredshet. For oss som sosialister er den viktigste målestokken ikke bare hvem som vinner valget, men om arbeiderklassen og de folkelige bevegelsene får større makt over sine egne liv og samfunnets utvikling.

Vi gratulerer Lula og alle som har mobilisert for denne seieren. Den brasilianske erfaringen minner oss om at kampen mot ytre høyre må føres både ved valgurnene og gjennom kollektiv organisering nedenfra. Det er slik solidaritet kan bli til politisk kraft – i Brasil, i Norge og globalt.

Emmanuel Shokrian
Internasjonal solidaritetsansvarlig i Rødt Oslo

Photo by Samuel Costa Melo on Unsplash