Krigens kapital: undertrykkelse i frigjøringens navn
Den militære eskaleringen i Midtøsten er ikke en kamp for demokrati. Det er en kynisk omfordeling av makt og ressurser som kveler arbeiderklassens selvstendighet under dekke av frigjøring.
Bak de dramatiske overskriftene om rakettangrep og geopolitiske allianser skjuler det seg en dypere konflikt: En krig mot sosiale bevegelser. Det som i media ofte fremstilles som en klassisk kamp mellom «demokrati og diktatur», avdekker ved nærmere ettersyn en kynisk virkelighet der globale kapitalinteresser og interne klassekonflikter smelter sammen. Denne krigen er ikke en vei til frihet, men en mekanisme for å avspore iranske og regionale grasrotbevegelser.
Unntakstilstand som våpen
Før krigens skygger la seg over regionen, var det iranske samfunnet preget av et sydende indre press. Omfattende streiker i olje-, gass- og stålsektoren, sammen med protester mot dyrtid, pekte mot en grunnleggende motsetning: En kamp mellom et flertall som kjemper for overlevelse, og en elite som kontrollerer statens voldsapparat.
I det øyeblikket disse bevegelsene begynte å finne en felles politisk retning, ble krigsfaren et beleilig verktøy for å avlede energien. Krig skaper en unntakstilstand som tillater staten å stemple sosiale krav som «nasjonalt svik». Slik suspenderes grunnleggende rettigheter i sikkerhetens navn, og klassekampen tvinges inn i nasjonalismens trange rammer.
Den nåværende eskaleringen, drevet frem av israelske operasjoner med massiv støtte fra USA, må forstås som en imperialistisk strategi for å redefinere maktbalansen. Målet med å ødelegge infrastruktur i Gaza, Libanon og truslene mot iranske energianlegg er ikke bare militært, men økonomisk.
Det handler om å sikre handelsruter og energiressurser i en tid der USA søker å
demme opp for konkurrenter som Kina og Russland. I dette spillet er sivilbefolkningen og arbeiderklassen kun tall i regnearkene til våpenindustrien og oljegigantene. Når kraftverk og raffinerier bombes, rammes arbeiderklassens ryggrad. Ødelagte produksjonsmidler tvinger befolkningen over i en desperat kamp for daglig overlevelse, noe som gjør politisk organisering nesten umulig.
Fellen ved «gjenoppbygging»
Etter krigen følger ofte en «gjenoppbyggingsfase» som i realiteten er en ny bølge av utbytting. Multinasjonale selskaper og private aktører tar kontroll over det som tidligere var offentlige ressurser. Krig er dermed ikke et avbrudd i kapitalismen, men en del av dens syklus for akkumulering gjennom destruksjon.
I dette polariserte landskapet ser vi også hvordan borgerlige opposisjonsgrupper, ofte støttet av vestlige makter, prøver å kapre misnøyen. Deres mål er sjelden reell sosial frigjøring, men en utskifting av makteliten innenfor det eksisterende systemet. Erfaring viser at ekte frihet ikke kan leveres gjennom vingene til et jagerfly eller stormaktsdiplomati.
Solidaritet på tvers av blokkene
Veien videre krever at sosiale bevegelser opprettholder sin politiske selvstendighet. Det innebærer å bygge lokale solidaritetsnettverk som sikrer overlevelse uavhengig av staten, og å koble antikrigsarbeid direkte til økonomiske krav. Ved å avsløre hvordan krigens kostnader veltes over på arbeiderne gjennom inflasjon og kutt, kan man bryte ned den nasjonalistiske retorikken.
Den eneste varige løsningen ligger i et internasjonalt samarbeid mellom undertrykte grupper på tvers av landegrenser – fra antikrigsaktivister i Vesten til de som kjemper for sine rettigheter i Midtøsten. Fred er bare mulig når de som produserer verdens verdier, også tar kontroll over sin egen skjebne og nekter å velge side mellom imperialistiske blokker.
Emmanuel Shokrian
Antirasisme og internasjonal politikk i Rødt Oslo