Appell fra MiRA-Senterets markering 4. mars
I anledning kvinnedagen inviterte MiRA-Senteret til en politisk markering foran Stortinget 4. mars. Dette er appellen Jenny Eiksund, leder i Oslo Rødt, holdt der.
Jenny holder appell foran Stortinget.
Kjære søstre, kamerater.
Vi lever i usikre tider.
Med verdensledere som lar seg lede av imperalististiske idealer, og det som kan virke som en slags gutteklubb hvor det gjelder å knuse flest mulig andre på sin vei til sin egen ide om storhet. En gutteklubb av faenskap. Det giftige patriarkatet har gjennom en brutal høyrebølge satt sitt preg på verden. Vi går nå baklengs, vi går bort fra et samfunn hvor alle skal kunne bestemme over sitt eget liv, sin egen kropp og ha like rettigheter.
Kloke forskere har gjort det de kan i å finne ut av hvem som egentlig er mest utsatt for vold, overgrep, manglende frihet, og statistikken er tydelig. Den ene tingen som skiller seg ut som det det er farligst å være her i verden, den ene komponenten som gjør deg aller mest utsatt for vold er faktisk å være kvinne. I alle land, i alle kulturer, i alle religioner. Selv å være kvinne i et fritt land med alle rettigheter er statistisk sett farlig i seg selv.
Om man så legger krig til i dette regnestykket blir tallene dystre, svært dystre. For i dette patriarkatets logikk er det ikke tvil. Kvinner på flukt har, gjennom lovverk i alle mottakerland, mindre sannsynlighet for å få hjelpen de trenger.
Kvinner i konflikt og på flukt lever også med en konstant trussel om seksualisert vold. For mange kvinner er det ikke våpenet som henger på siden av uniformen som gjør den største skaden, det er våpenet inni uniformen. Kvinner på flukt opplever ofte frihetsberøvelse, seksuelt misbruk, bli voldtatt og å bli tvunget inn i traficking og menneskehandel. De blir presset inn i hensynsløse systemer hvor kvinnekropp ikke er et menneske med rettigheter, men en handelsvare som bytter hender etter hvor det er penger å tjene.
Kvinner er også de som føder barn, og som i stor grad er de som har omsorg for barn, også i konflikt og på flukt. Dette gjør at mange kvinner ikke kan, og ikke tør, å gi seg ut på de mest risikable fluktruter. Som mor til tre barn kan jeg knapt forestille meg hvordan det må være å måtte ta et slikt valg for sine barn.
Det er, langs kantene av Schengen, festning Europa, flyktningleirer fylt med mødre og barn. Mødre og barn som ikke kan reise til noe hjem, og som ikke får reise videre. De er fanget i limbo, en slags ikke-tilværelse, mens samtidig høyrebølgen raser forbi på utsiden av leirene. Hvor retorikken på utsiden vris mot at det er disse menneskene på flukt som er årsaken til at vanlige folk får dårligere kår, og ikke krigsherrer i Russland, Kongo, Israel, Sør Sudan, Syria eller USA som med sin villighet til å ofre menneskeliv for sin egen berikelse som har det egentlige ansvaret.
Det er betimelig å stille spørsmålet, trenger vi en kapitalistisk våpenindustri for å vinne kriger, eller trenger vi kriger for å mate den kapitalistiske våpenindustrien med nye oppdrag?
Jeg vet hva jeg mener. Så lenge vi mater inn i krigsmaskineriet vil det finnes kriger hvor menneskeliv er lite verdt, og kvinners liv minst av alt.
Kvinners rettigheter og arbeidet for fred er uløselig knyttet sammen. Man kan ikke være for det ene og mot det andre. Vi står her sammen nå, i solidaritet med våre medsøstre. Ingen er fri før alle er fri!