10 års unnfallenhet
Sofia Rana skriver om viktigheten av et oppgjør med rasistisk ideologi.
I forbindelse med 10-årsdagen for noe av det verste som har skjedd i landet vårt er det mange stemmer som bidrar og etterlyser et oppgjør. Det er vel og bra at man endelig etterlyser et oppgjør med ideologien bak det som skjedde, og særlig viktig er perspektivet om media sin rolle i å kneble viktige stemmer som allerede høsten 2011 ville snakke om hvor dette kom fra. Snorre Valen og Halvard Notaker skriver godt i sine bøker om hvordan ethvert forsøk på dette ble dysset ned og hvordan overlevende AUF-ere ble bedt om å besinne seg fordi skylda for dette ikke skulle fordeles.
En kobling som er ganske underkommunisert i alle debattene er den mellom den statsstøttede konspirasjonsbloggen Human Rights Service, FrP og spredningen av konspirasjonsteoriene bak. HRS så dagens lys i 2001. Frp har sikret HRS offentlig støtte - rundt 30 millioner av våre skattepenger til nå, og insisterer fortsatt på å sikre denne støtten til tross for at HRS ikke oppfyller kravene for det støtten er tenkt til. HRS introduserte Peder Jensen, bedre kjent som Fjordman, for konspirasjonsteorier om muslimer. Fjordman startet igjen en egen blogg som inspirerte Breivik og Breivik inspirerte igjen andre terrorister, blant andre Phillip Manshaus. Så det vi har sett er rett og slett statlig finansiering av spredning av farlige konspirasjoner som igjen har ført til grusomme handlinger.
FrP står selvsagt på demokratisk grunn, men det er likevel verdt å diskutere hva partiets rolle har vært i det norske demokratiet. Jeg mener det er å flytte det offentlige ordskiftet lenger til høyre enn det som er anstendig i et demokrati, samtidig som de har klart å komme inn i en maktposisjon.
Frp har brukt skitne metoder mot muslimer i flere tiår helt fra Carl I. Hagens falske Mustafa-brev i 1987. Under kommune- og fylkestingsvalget i 1987 leste Carl I. Hagen høyt fra et brev som angivelig skulle være skrevet av en anonym muslimsk innvandrer for å vise hvor ondsinnede og farlige innvandrere er. Brevet var falskt, men effekten av det var ekte. Carl I. Hagen sa også i sin tid at «Et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni», «Integreringen er problematisk, og jeg frykter et muslimsk flertall i Norge om det fortsetter, med sharialover og det som verre er». Tidligere nestleder i partiet Per Sandberg uttalte at «forskjellige raser, religioner og kulturer ikke må blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge». Christian Tybring-Gjedde har kommet med uttalelser som «flerkultur… vil rive landet vårt i filler» og beskyldningen om at Arbeiderpartiet «dolke[r] vår egen kultur i ryggen, Per-Willy Amundsen så i sin tid et behov for et nytt korstog, og Siv Jensens bruk av ordet “snikislamisering” har bidratt til å normalisere et svært giftig tankegods rettet mot norske muslimer.
Ordet “snikislamisering” kan ikke sies uten å trekke linjer til Eurabia-teorien. Selv om Jensen selv har tatt avstand fra en slik tolkning av hennes bruk av begrepet, er det et begrep som kommuniserer ulikt til ulike personer, ikke minst så vidt og bredt som FrP har brukt begrepet i mange år, noe Jensen selv må være klar over. Slik har Jensens bruk av begrepet, uansett hva hun selv sier i en kronikk i Vårt land som de færreste vil ha lest, bidratt til å legitimere et konspiratorisk syn. Selv den mildere tolkningen Jensen sier er riktig, tegner opp et bilde av muslimer som en snikende trussel. Kjernen i selve Eurabia-teorien er at den politiske eliten i Europa opptrer som forrædere. For å få kjøpt olje fra de arabiske landene, lar eliten disse landene oversvømme Europa med muslimske innvandrere, slik at Europa blir islamisert. FrP har ikke fremmet dette absurde synet, men de har flittig brukt et begrep som mange vil tolke i en konspiratorisk retning, i en eller annen utgave av at samfunnet i økende grad underkaster seg noen slu muslimer.
Mange antirasister motarbeider daglig hatefulle ytringer, særlig på sosiale medier der de er mest synlige. Ytringer som egentlig bør kategoriseres som rasistiske eller ekstreme har nesten blitt normen i sosiale medier, ikke bare hos enkeltpersoner, men fra politisk hold og ikke minst fra alternative nettaviser. Mange har forsøkt å advare mot dette, men har da blitt møtt med beskyldninger om å ville kvele debatten og å være motstandere av ytringsfriheten. En sånn hatefull diskusjonform og manglende respekt for menneskeverd kan i verste fall være enn trussel for demokratiet og det åpne samfunnet vårt. For få år siden marsjerte nynazister i gatene våre og vi hørte argumenter om at de har rett på dette. Islamfiendtlige grupper bruker nabolagene til folk for å fremme hatefulle budskap. Når vi protesterer og mobiliserer til motdemonstrasjoner får vi høre at de også har rett på dette og at vi ikke skal stå i veien for dem.
Vi må ikke glemme hvilke krefter som var i sving den skjebnesvangre julidagen, og vi må ta tak i disse før det slår rot og utvikler seg til noe større. Det var ikke mangel på forsøk på å ta et oppgjør høsten 2011. Etter rosetogene var det flere som prøvde å peke på det ideologiske landskapet som tok livet av 77 mennesker. Kommentariatet, som stadig anklages for å være venstrevridd bidro til å sette en stopper for dette. Man skulle ikke blande ord med handling. Jens Stoltenberg satte foten ned for partifeller som ville kritisere det offentlige ordskiftet og særlig FrPs innvandringsfiendtlige retorikk.
Den harde sannheten er at de fleste partiene, mediene og ikke minst staten feilet i møtet med den høyreekstreme terroren. Kan vi markere den dystre 10-årsmarkeringen med å love ofrene for terroren et vendepunkt i kampen mot høyreekstremisme?
Teksten er skrevet av Sofia Rana, antirasistisk aktivist, leder av antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt, bystyrerepresentant for Rødt Oslo og fjerdekandidat til Stortingsvalget.