Økonomieksperter

Når hørte du sist en butikkmedarbeider, hjelpepleier eller arbeidsledig uttale seg om økonomiske spørsmål i media? Om konsekvensene av renteøkning, skattekutt eller reallønnsnedgang?

Sannsynligvis er det lenge siden. Med denne spalta som hederlig unntak er det sjeldent at noen som tjener under 700.000 kroner snakker om økonomi offentlig. Det virker kanskje logisk at du må ha penger for å snakke om penger, men egentlig burde det være motsatt. Økonomisk politikk er aller viktigst for dem som har lite.

For to uker siden holdt sentralbanksjefen sin årlige tale for landets politiske og økonomiske elite. Et nøye utplukket utvalg av politikere, finansnæring og landets rikeste var samlet for å ta tempen på norsk økonomi. Budskapet var avmålt positivt. Arbeidsledigheten synker, veksten er på vei tilbake og til høsten kan renta endelig settes opp igjen. Den største bekymringen er velferdsstatens bærekraft, som blant annet trues av at folk lever lengre.

De som fikk kommentere talen i mediene, var et kobbel av økonomieksperter. En som var fornøyd med renteutsiktene var Trygve Hegnar, god for 3000 millioner kroner.

Økonomieksperten fra forsikringsselskapet ba oss spare til egen pensjon, fordi vi ikke kan forvente like mye av fellesskapet i framtida. En eiendomsmekler fikk synse om utsiktene for boligmarkedet, mens en mann som lever av å selge aksjer konkluderte med at det fortsatt er lurt å kjøpe aksjer.

Yrkestitler som «forbruksøkonom» og «markedsanalytiker» gjør at de slipper til med det som i praksis er en virkelighetsbeskrivelse som tjener egne interesser.

Det vi ikke fikk høre om, er hva økt rente vil ha å si for de mange tusen som har mer gjeld enn de klarer å betjene. Heller ikke hva de 117.000 som går arbeidsledige akkurat nå syns om den «lave» arbeidsledigheta. Eller hva butikkmedarbeiderne tenker om at deres lønn har stått nærmest i ro i ti år mens butikkeierne har klatret til toppen av formuesstatistikken. Og ingen stilte spørsmål om hvorvidt økt skatt kunne vært løsninga for velferdsstatens bærekraft.

Økonomi handler om politikk. Om hvordan verdier eies, skapes og fordeles. Derfor vil det alltid være interessemotsetninger. At arbeidsledigheten ikke blir for lav er bra for bedriftene, fordi det bidrar til å holde lønnsnivået nede. Å møte «eldrebølgen» med kuttpolitikk er uproblematisk for dem som kan betale for egen velferd.

Derfor har det alt å si hvordan vi snakker om økonomi. Hvem som legger premissene, hvilke konsekvenser som belyses og hvem som får ordet. Å diskutere renteøkning med en som åpenbart ikke har boliggjeld er som å diskutere #metoo med bare menn til stede.

Men hvis flere vanlige folk skal kunne delta i den økonomiske debatten, er vi nødt til å bryte muren av økonomifaglige termer som gjør det lett for særinteressene å framstå «nøytrale». For å ta et litt banalt eksempel: millioner og milliarder. En gang holdt jeg foredrag om regjeringas skattekutt, og fikk spørsmål om regnestykket mitt. Det kunne umulig stemme, for en milliard er jo bare ti millioner? Det viste seg at flere var enige og de som hadde rett var i mindretall. Det har så klart mye å si hvis beløpene vi snakker om oppfattes som hundre ganger mindre enn de egentlig er. Fra da av har jeg gjennomgående oppgitt milliarder i millioner.

For et par uker siden var det dramatikk på Oslo Børs. På forsida av Dagens Næringsliv kunne vi lese om rike menn som «blødde» millioner. Uten å åpne avisa fikk alle med seg at det er hardt å være rik, du kan tape astronomiske beløp på et blunk. Det vi ikke får høre er hvordan de samme menneskene har håvet inn på noe så lite arbeidskrevende som å eie aksjer. At avkastningen på Oslo Børs var formidable 19 prosent i fjor og at hovedindeksen nå, tre uker etter, allerede har tatt igjen over halvparten av det dramatiske verdifallet.

Å snakke om økonomi handler ikke om å ha rett eller å forstå et avansert fag. Det handler om interessekamp mellom de som lever i overflod og de som ikke har råd til å gå til tannlegen. Dette perspektivet må vi løfte fram, som en motvekt til den øredøvende muren av finansielle særinteresser som preger den økonomiske debatten.

Publisert i Klassekampen 28.02.2018