Hvem styrer industriutviklinga i Narvik?

Det muntlige spørsmålet fra Elisabeth Olsen var som følge

De siste årene har det vært høge forventninger til Akers satsing på industriutvikling i Narvik. Hvor mye vites egentlig om det som foregår, og hvem som styrer utviklinga? Spørsmålet om kontroll og innflytelse blir desto viktigere når vi ser på de reelle resultatene.

De store industrilokalitetene – Bjerkvik, Framneslia, Ballangsleira og det foreslåtte området til batterifabrikk på Hergot preges av uavklarte planer og en påfallende mangel på fremdrift. Så hva er egentlig Akers intensjoner i Narvik?

For meg som kommer fra Kjøpsvik, har vi smertelig erfart hva Røkkes finansakrobatikk medfører. Norcem va et eget AS, 100% norskeid og Heiberg va konsendirektør. Røkke hadde stor bankgjeld. Norcem kjøpte Aker og berga Røkke fra konkurs. Norcem ble en del av Aker, og svensk sementproduksjon på Gotland ble kjøpt opp. Røkke solgte Norcem til Heidelberg for ca 11 mrd den gang og Røkke ble berga fra konkurs. Arbeideren i Kjøpsvik sett arbeid ble til fortjeneste for et tysk selskap, i stedet for et norskeid AS.

Når vi snakker om Aker, er det et poeng å forstå hvilket selskap innaefor det omfattende Aker-systemet som vi snakker om. -Et labyrintisk nettverk av selskaper, eiendomstransaksjoner og uklare industriplaner. Et eksempel er Aker Narvik AS, som i samarbeid med Nordkraft kontrollerer North Circulare – et selskap som eier store landområder i Framneslia og Ballangsleira. Men hva brukes disse områdene til? Og hvem drar nytte av det?

Det som bør reise bekymringer, er at mange av disse selskapene synes å være mer opptatt av eiendomsspekulasjon enn industriutvikling. Aker Narvik Holding har kontroll over store deler av Narviks infrastruktur og industrigrunn, men hva betyr dette for lokalsamfunnet? Vil vi se en reell utvikling som skaper arbeidsplasser, eller risikerer vi at området forblir en økonomisk gullgruve for spekulanter uten å gi noe tilbake til byen?

Denne situasjonen reiser uunngåelige spørsmål om hvem som egentlig sitter med makten bak disse utviklingsprosjektene. Følger vi pengestrømmen langt nok, ender vi opp hos én mann: Kjell Inge Røkke. Hans personlige eierskap over hele Aker Narvik betyr at én aktør i praksis kontrollerer store deler av Narviks økonomi og fremtid. Dette er en skremmende maktkonsentrasjon, særlig når det er uklart hvorvidt Røkke faktisk vil bidra til varig verdiskaping og industriell utvikling i regionen, eller om vi kun vil se verdier tappes ut av området gjennom eiendomstransaksjoner (og kraftavtaler.)

Vi har sett lignende situasjoner nylig, for eksempel Freyr i Mo i Rana, som aldri ble noe mer enn et luftslott. Nordland fylkeskommune bør derfor være svært forsiktig med å kaste seg inn i prosjekter som kanskje aldri vil materialisere seg. Erfaringene fra Freyr viser at vi bør være skeptiske til store løfter som i realiteten kan være umulige å innfri.

Noen sentrale spørsmål melder seg:

• I hvilken grad har Nordland fylkeskommune blitt involvert i disse prosjektene gjennom avtaler, løfter eller økonomiske tilsagn?
• Hvilke praktiske eller økonomiske forpliktelser har fylkeskommunen påtatt seg?
• Hvilke konsekvenser kan det få for fylkeskommunen, og for Narvik, dersom planene ikke blir realisert?

Narvik fortjener en industriutvikling som faktisk skaper arbeidsplasser og sikrer varig vekst, ikke en situasjon der mektige investorer sitter med bukta og begge endene, og der store fellesskapsverdier kanaliseres inn i eiendomsspekulasjon og uforpliktende prosjekter. Det er på tide med klare svar og en nøktern vurdering av hva som er på gang i Narvik.