Det er dyrt å være fattig i Norge

Økende fallhøyde i en vaklende velferdsstat
Dagens nyhetsbilde mangler ikke advarsler om at vi står overfor en av moderne tids største kriser. Velferdsstaten vil ifølge økonomer bli presset til bristepunktet. Flere vil komme til å miste både hus og hjem. Familier som har hatt en trygg og god økonomi, vil ikke lenger ha det. Livsstil må endres, eiendommer må selges, og samfunnet kommer til å forandre seg. Allerede nå står mennesker i en situasjon der de ikke klarer over alle utgiftene i måneden. Dette er ikke på grunn av dårlige valg, men på grunn av forhold de ikke er herre over selv. En situasjon som i stor grad skyldes utenforliggende årsaker som stor prisstigning, økte renter og økte strømutgifter, noe dagens regjering ikke ser ut til å være villig til å ta noe ansvar for.

Bekymringsverdige tall
e24.no kunne 18 september – 2019 skrive at «Inkassoselskapenes totale fordringsmasse til inndrivning har økt jevnt og trutt gjennom hele dette tiåret – fra 64,4 milliarder kroner i 2010 til å nå passere et tresifret milliardbeløp for første gang i historien. Dette ifølge tilsynets inkassofasit for første halvdel av 2019.»

Som tidligere år, økte summen av innkasserte midler i 2022. Økningen fra 2021 var på 5 prosent. 28.november 2022 kunne vi i Dagsavisa lese at antallet i aldersgruppen 18 til 25 år har antallet inkassosaker økt i 2022 sammenlignet med fjoråret. Dette er ekstra uheldig da denne aldersgruppen ofte ikke er etablert og ferdige med studier, og har generelt trangere økonomi som allerede er hardt presset av strømpris-krisen, inflasjonen og renteøkningen.

Det er store penger å tjene på at folk faller utenom økonomisk.
En inkassosak baller uhyre fort på seg, og regningen man ikke hadde råd til å betale i utgangspunktet, blir etter et par måneder uoverkommelig. Hva er det som gjør at noen tror at det er lettere å betale regningen jo større den blir? Eller kan det hende at de vet at det er penger å tjene på andres elendighet?

Det kan virke som om praksisen rundt innkreving bunner i en holdning til at det er manglende betalingsvilje som ligger bak. Det er ikke tilfellet i dag. De fleste som ikke betaler regningene i tide nå, gjør det grunnet manglende betalingsevne. Da er trusler om økte gebyrer og renter kun en ekstra stein til byrden, og bidrar kun til å føre allerede fortvilte mennesker ytterligere ned i desperasjon og motløshet. En sånn holdning til mennesker som sliter kan ikke vi i Rødt stille oss bak. De trenger støtte, de trenger hjelp, og de trenger handlingsrom til å komme seg ut av uføret. Ikke gebyrer, renter og trusler om rettslig inndrivelse.

Dagens praksis
Fra 01.01.23 operer inkassobyråene med følgende tall:
Inkassosatsen er på kr 700, purregebyr er på kr 35, og inkassovarsel koster kr 35. Videre koster rettsgebyret kr 1243, standardkompensasjon for inndrivelseskostnader er kr 410. Når man ikke klarte å betale den opprinnelige regninga så kommer altså alle disse summene på toppen, og så påløper det renter på hele 10,75%.

Paradokset i dag er at inkassoselskapene vil øke sin fortjeneste i takt med at arbeidsfolk, frilansere og andre, ikke får full lønn eller mister inntekt – eller at de grunnet strømpriskrisa, renteøkning og dyrtida ikke klarer å betale regningene sine. Dette er dypt urettferdig siden de som sitter dårligst i det fra før vil lide de største tapene.

Det må ikke være sånn.
To pålegg rettet mot finansnæringen kan også hjelpe i dagens helt ekstraordinære situasjon:
For det første kan Stortinget suspendere muligheten for inkasso, forsinkelsesrenter og tvangsinndrivelse.
For det andre kan Stortinget vedta å pålegge alle finansinstitusjoner å ikke beregne eller fakturere renter på lån så lenge dyrtiden varer, eller så lenge det ikke er betalingsevne.

Men; Allerede har kredittselskapene innrettet seg med en mye mer aggressiv innkrevingspraksis. Dette vil lede raskere til inkasso. De som har stor gjeld blir dermed utsatt for tvangsinndrivelse raskere og løper en større risiko for å miste hus og hjem.
Og vi vet at hvis folk mister hus og hjem, er de tvunget ut på et leiemarked som gir atskillig høyere boutgifter enn det de hadde før. Dette vil føre til en nedadgående spiral, som bidrar ytterligere til ulikheter, grunnet en villet politikk som har fått slått rot i samfunnet. Disse økonomiske utfordringene gjør det allerede vanskelig, om ikke umulig, å skaffe seg egen bolig for de det gjelder. Og for de som allerede har fått betalingsanmerkninger som følge av denne praksisen, er det ikke lenger noe håp i sikte. De får rett og slett ikke lån, selv om de vil få atskillig høyere boutgifter ved å leie enn ved å eie.

Da det var stor økonomisk usikkerhet i 1991 fikk vi gjeldsordningsloven. Den må evalueres, utvides og systemet må oppgraderes. Og det haster å få dette gjort.
I stadig mer usikre økonomiske tider er det nødvendig med tiltak som kan løfte og trygge de som allerede lever med en usikker økonomi - ikke grave dem lenger ned i økonomiske problemer, med alle tap det fører med seg.

Til beste for det enkelte individ og for samfunnet som helhet.

Thina Nordfjellmark Aarsund
Fylkesleder, Rødt Nordland