Terrassen som symbol
Leserinnlegg i avisa GD onsdag 8. januar: Mizanur Rahaman (SV) illustrerer i GD, på sitt vis, det fravær av politisk handlekraft som saken om Terrassen er et symbol på. Ikke engang perlen Terrassen har man på god måte klart å forvalte til det beste for innbyggerne.
Først den lange perioden før 2014 hvor det private eierskap fikk lov til å legge et av Lillehammers kjennemerker brakk. Deretter når kommunen i 2014 kjøpte opp Terrassen for å få fortgang i saken. Fortgang? Nå, i 2020, seks år etterpå har fortsatt lite skjedd. Terrassen ligger brakk og det er vanskelig å forsvare det uforklarlige. Til forveksling er situasjonen rundt branntomta i Storgata temmelig lik. Hva skjer der, mon tro?
Først den lange perioden før 2014 hvor det private eierskap fikk lov til å legge et av Lillehammers kjennemerker brakk. Deretter når kommunen i 2014 kjøpte opp Terrassen for å få fortgang i saken. Fortgang? Nå, i 2020, seks år etterpå har fortsatt lite skjedd. Terrassen ligger brakk og det er vanskelig å forsvare det uforklarlige. Til forveksling er situasjonen rundt branntomta i Storgata temmelig lik. Hva skjer der, mon tro?
Dette står i sterk kontrast til de private entreprenørene som langt på vei har fått lov til å gjøre hva de vil med Lillehammer. Tårnet, Vaskeriet, Mesnakvartalet, Solhøgda og byplanlegginga står som skrekkens symboler fra samme periode.
Framstilling med å prøve å avlive myter og fakta om Terrassen blir bare en tåkelegging av den faktiske situasjonen. Den faktiske situasjonen, som ble synliggjort under valgkampen, er at utviklingen av byen ikke er styrt godt. Det nye kommunestyrets flertall, om enn lite, har en ryddejobb å gjøre. Ryddejobber krever at man anerkjenner at det må ryddes. Gjør flertallet det?
Øyvin Aamodt og Eva Marie Mathisen
Rødt Lillehammer