Stusslig 1. mai
Leserinnlegg på ww.gd.no tirsdag 27. april og i avisa GD torsdag 29. april: Det er om lag 50 år siden første gang jeg var med i demonstrasjon på 1. mai. På slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet var det, forsiktig sagt, ganske langt mellom gatedemonstrasjonene i småbyen. Det å ta seg den frihet å gå ut på gater og torg og markere sine synspunkter sammen med andre er på en måte også å stille seg lagelig til hogg for meningsmotstandere. Samtidig er det jo en liten personlig seier å tørre å gjøre det.
Da jeg som ungdom flytta til hovedstaden ble det å delta i demonstrasjoner mindre skummelt. Gjennom alle disse åra har jeg også vært med, eller til og med stått i spissen for, å organisere mange demonstrasjoner. Fra de små med en håndfull deltakere opp til svære demonstrasjoner for sykehuset der hver femte innbygger i byen deltok.
Jeg må si at det er stusslig at vi for andre år på rad må nøye oss med «demo på internett». Det minner meg om avstemninger i TV-kanalenes utallige realityshow. Det å sitte i sofaen å stemme på paroler en liker kan aldri erstatte følelsen av samhørighet, og ikke minst motet til å hevde sine meninger offentlig som en gatedemonstrasjon er uttrykk for. Jeg har lest at den første demonstrasjonen 1. mai på Lillehammer var i 1894. Rallarer som bygde jernbanen arrangerte. Det vakte uro og bestyrtelse hos småbyens borgerskap. Det var bare fire år etter at 1. mai for første gang ble arrangert som internasjonal kampdag for arbeiderbevegelsen.
I 1889 vedtok en internasjonal arbeiderkongress i Paris at det året etter skulle arrangeres demonstrasjoner i flere land. Oppslutningen om dagen har som kjent gått opp og ned. I ei tid hvor ulikhet og sosiale forskjeller er økende og utfordringene med klimaendring virker nærmest uoverkommelige trengs fortsatt motet og viljen som arbeiderne på jernbaneanlegget viste i 1894.
Helge G. Galtrud, Lillehammer