Profittfri velferd
Leserinnlegg på www.gd.no mandag 24. juli: Velferdstjenestene i Norge er bygget på fellesskapsløsninger med offentlige og private ideelle aktører. Skattepengene skal gå til å sikre at alle har tilgang på de samme tjenestene. Velferdsstaten ivaretar fellesskapets interesser gjennom kommune og fylkeskommune. Den norske velferdsmodellen er i dag truet av kommersielle selskaper som beriker seg på våre skattepenger. Alt fra eldreomsorg, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester har de siste årene blitt «big business».
Velferdstjenester er arbeidsintensive, i 2019 utgjorde personellkostnadene 81 prosent av driftsutgiftene i kommunale barnehager, i de private 77,3 prosent. Det er her innsparingspotensialet ligger, ved å spare inn på driftsutgifter pluss pensjon. I 2018 gikk kommersielle barnehager med 1,2 milliarder i overskudd, 10 prosent eller 120 millioner gikk til privat utbytte.
To tredeler av barnevern-markedet er nå konsentrert i 5 store konsern. I 2016 omsatte disse for 3,2 milliarder kroner. Stendi, (tidligere Aleris), et av Norges største velferdskonsern, omsatte i 2019 for 2,2 milliarder. 141 kommuner har kjøpt tjenester hos dem.
Utfordringen er at dagens lovgivning favoriserer velferdsprofitørene og gjør det vanskelig for kommunene å velge dem bort, og legger store begrensninger på kommunenes handlingsrom. I mange tilfeller nektes kommunene å prioritere ideelle aktører over de kommersielle. Når velferden til slutt blir satt ut på anbud, må kommunene velge den som leverer det billigste tilbudet.
Hvorvidt kommersielle aktører skal få fortsette å berike seg på velferdstjenester, avgjøres av politikerne nasjonalt og lokalt. Profittfri velferd handler om hva slags samfunn vi vil ha. Offentlig eller kommersiell drift av tjenestene vil bli en viktig sak de neste fire årene.
Det hevdes at kommersiell velferd ikke går går utover de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Tidligere erfaringer, de lokale folkevalgtes handlingsrom og tariffsystemet sier oss noe annet. Hvis de kommersielle velferdsaktørene skal levere til samme pris som det offentlige samtidig som de skal ta ut profitt, er det to steder å kutte for å få det til; hos brukerne av tjenestene eller hos de ansatte som leverer dem.
I et demokratisk samfunn skal de viktigste beslutningene være forankret i folkestyret. Alle som ønsker innsyn i hvordan kommunale sykehjem forvalter midlene sine, kan få innsyn i det. Offentlige tjenester er underlagt lovverk som regulerer offentlig innsyn og rettssikkerhet. Når velferdstjenester settes ut til private kommersielle aktører, blir informasjon om drift, bemanning og kompetanse omgjort til forretningshemmeligheter og unntatt offentlig innsyn.
Det er også et demokratisk problem når medier får begrensede muligheter til å undersøke pengestrømmer og de folkevalgte ikke får full informasjon om hva skattepengene brukes til.
Rødt mener at Offentlighetsloven og Forvaltningsloven skal gjøres gjeldende for alle som mottar offentlige tilskudd. Fagforeninger og tillitsvalgte skal ha innsyn. Pasienter, brukere, foresatte og pårørende skal kunne ta informerte valg.
Det er et paradoks at muligheten til innsyn avhenger av om offentlige velferdstjenester drives i offentlig eller i kommersiell regi.
Vi har alle muligheter til å sette en ny kurs og prioritere fellesskap, velferd og kvalitet fremfor privat profitt. Velferdstjenester skal ikke konkurranseutsettes, det er et offentlig ansvar.
Svein Ørsnes og Marit Juvem, kandidater for Rødt Innlandet