Penger og definisjonsmakt
Leserinnlegg på www.gd.no torsdag 1. september: Grunnpillaren i demokratiet er at alle har én stemmeseddel og dermed like stor påvirkningskraft. Valgurnen diskriminerer ikke: Om du er god for milliarder eller lever på uføretrygd; om du er høyt utdannet eller ufaglært; ung eller gammel; syk eller frisk, kan du bare avgi én stemmeseddel.
Utenfor valglokalet er virkeligheten imidlertid en helt annen – der er det nemlig en annen seddel som gjelder. Det offentlige ordskiftet styres av de få med høyest stemme, og de som har ressurser til å kunne rope høyest – og få andre til å rope for seg – er i en unik posisjon til å sette dagsordenen og få gjennom viljen sin.
Dyrtid, høy rente og usikre tider til tross, er det formueskatten som dominerer årets valgkamp. Dette er fordi samfunnets aller best stilte ønsker det. Problemene til mennesker med alminnelige jobber og alminnelige liv, som ikke har millioner i formue, skyves til side: I stedet skal vi alle snakke om hvorvidt de som har klart å klore til seg aller mest, kanskje egentlig fortjener å beholde enda mer.
Dette fordrer spørsmålet om hvorvidt vi alle er like, eller om noen kanskje er litt likere enn andre. Kanskje burde vi bli enige om at det er stemmeseddelen – ikke pengeseddelen – som skal være utgangspunktet for demokratiet vårt. I så fall må vi slutte å høre på høyresidens mørkemenn og brønnpissere, og heller stemme på partier som faktisk går inn for flertallsstyre.
Sigurd Skogum Riise, nestleder, Rødt Lillehammer