OM BYUTVIKLING
Leserinnlegg på www.gd.no torsdag 31. januar: Vi leser i GD om frustrasjon over byutviklingen i Lillehammer de seinere årene. Frustrasjon som kommer fram til stadighet fra byens beboere.Gjennom leserinnlegg i lokalavisen fra naboer som føler seg lurt eller ikke hørt, folk som fortviler over store bygg med dårlig tilpasset arkitektur, protesteres det mot det de mener er nye bygg som hverken viser hensyn til sine nære omgivelser eller byens historie. Nå ser vi også en politisk uro komme til overflaten gjennom Arne Rustens negative karakteristikk av planutvalget og dets leder Terje Rønning. Rusten angriper offentlig sine politiske venner.
Om vi ser bort fra personfokuset er Rustens beskrivelse av planutvalgets arbeid i seinere tid ganske presist. Utvalget har «påført Lillehammer til dels stor og uopprettelig skade»– og utvalget ser ut til å være«ukvalifisert og uskikket» til å ivareta sitt mandat.
Situasjonen for Lillehammers byutvikling er for tiden ikke god.Gjennomgående er det mangelfulle demokratiske prosesser og ufullstendig informasjon om nye bygg til berørte parter.Hensynet til byens helhet og til eksisterende bebyggelse virker fraværende. Byens innbyggere blir skadelidende og kommunen godtar for dårlige løsninger. Det bygges «kasser», til dels store karakterløse bygg. De kan bli propper i byen og vil kunne hindre framtidige gode løsninger for infrastruktur, for eksempel gang- og sykkelveier.
Utviklingen av byens sentrale fellesrom (bortsett fra Nordre Park og Terrassen) blir ikke ivaretatt eller de taper areal og kvalitet.
Vi behøver større og bedre fungerende fellesrom når byen fortettes.
Har kommunenredskap/vilje/struktur/faglighet til å styre utviklingen til beste for byens innbyggere?
Det virker som om eiendomsutviklere og entreprenører har for stor makt og at hensynet til økonomisk vinning resulterer i for høy arealutnyttelse og manglende helhetstenkning.Godkjente byggplaner utvides underveis – «lettere å få tilgivelse enn tillatelse» - synes å være praksis i kommunens behandling av byggesaker, noe utbyggere vet å utnytte.
Den nye byplanen som er ute til høring, viser at kommuneadministrasjonen er seg bevist den uholdbare situasjonen som finner sted i Lillehammer. Planen viser vilje til å stramme grepet og forsøke å få bedre kontroll over utviklingen. Om administrasjonen har nødvendig redskap, regelverk og faglig styrke, er høyst usikkert. Det politiske planutvalget, som ikke overraskende mangler faglig kompetanse, kan i realiteten overprøve administrasjonenes innstillinger og innsigelser fra berørte parter.Kanskje den politiske og administrative strukturen i kommunen bør tas opp til vurdering.
«Etter § 3-3 i plan- og bygningsloven følger det at kommunen oppretter de utvalg og treffer de tiltak som finnes nødvendig for gjennomføring av planleggingen. Kommunen kan derved organisere arbeidet slik den selv finner mest hensiktsmessig» (ifølge Store Norske Leksikon).
For å få kontroll over byutviklingen må kommunen i første omgang få på plass faglighet i alle ledd.De må rekruttere arkitekter/landskapsarkitekter for å styrke den faglige kvaliteten i kommunens arbeid. Tiltak må settes i gang for åpnere demokratiske prosesser – åpen dialog om alle regulerings- og byggeplaner, tidlig og grundig informasjon til alle parter som blir berørt av nye utbyggingsplaner.
Et by-laboratorium, - et eget kontor åpent for alle, en arena for samspill mellom alle aktører, private, offentlige, faggrupper, der alle planer, arkitekttegninger osv. er tilgjengelige for byens innbyggere – er et godt tiltak som med hell er gjennomført i mange andre byer på Lillehammers størrelse.
Kommunen bør vedta tydelige kriterier for vurdering av arkitektur, plassering, boligmasse, og stille krav til miljøvennlige og bestandige materialer. Et strengere regelverk – en formell struktur i kommunens bygg og planavdeling, som gir reell mulighet til å styre utviklingen må på plass.
Alle kontrollfunksjoner for byggesaker bør tilbakeføres til kommunen (slik det var før endringen av loven i 2008).
Krav til høy kvalitet, hensyntagen til byens bestående arkitektur og behovet for fellesrom og naturlig ferdsel, må ligge til grunn for all videre byfornyelse.
Opprettelse av et kommunalt rådgivende organ for byggesaker med fagforeningsrepresentanter fra bl. a. Hedmark og Oppland Arkitektforening, Billedkunstnere i Oppland (BKO), Norske Landskapsarkitekters forening, kan være et strakstiltak for å øke byen bevissthet om kvalitet i arkitektur og byutvikling.
Fortetting i byer pågår hele tiden over hele verden. Mangeunge arkitekter ser ut til å være spesielt opptatt av denne problematikken og jobber iherdig med å utvikle nye metoder og nye løsninger for byene – med formål å bedre trivsel og levekår for byens innbyggere.
Derfor er det synd om vi ikke klarer å utvikle noe liknende i Lillehammer.
Se for eksempel på Vargstad videregående skole eller Kremmerhuset – der nitrist arkitektur ble forvandlet til dynamiske velfungerende bygningsstrukturer ved hjelp av dyktige arkitekter og god materialbruk – til glede for byggenes brukere og for sine omgivelser.
Egil Martin Kurdøl og Øyvin Aamodt
Rødt Lillehammer