Ja, men hva med nå da?
Leserinnlegg på www.gd.no onsdag 19. april: Det har i det siste vært fokus på Lillehammer kommunes behov for nye investeringer i bygg for barnehage, skole og helseinstitusjoner. Det er et viktig tema. Men; la oss ikke glemme situasjonen i dagens helse- og omsorgssektor. Flere år med nedskjæringer og omorganiseringer har ført til en hjemmetjeneste og et helsehus som sliter med bemanningen, spesielt rekruttering av sykepleiere. Ved siste omorganisering sluttet over 20 sykepleiere i hjemmetjenesten. Vi har et tilbud til demente i institusjon som inneholde alt for lite aktivitet og aktiv omsorg og menneskelig kontakt, noe av det viktigste for å bremse utviklingen av sykdommen.
I forrige budsjettvedtak fikk vi stoppet denne negative utviklingen, men vi er likevel langt unna et akseptabelt tilbud.
Nedskjæringene har ført til mye skryt fra kommunens politiske ledelse for god økonomistyring. Å gå i balanse er ikke vanskelig: Å skjære ned tilbudet vil gi såkalt god budsjettstyring. Men tilbudet til brukerne blir dårligere og mindre basert på deres behandlings- og omsorgsbehov.
Etter å ha hatt noen dagers hospitering både på Helsehuset og i hjemmetjenesten kan jeg skrive under på at de ansatte jeg møtte er dyktige folk som ikke får gjort en god nok jobb så lenge det ikke er mange nok av dem.
Helsepersonellkommisjonen slo for litt siden fast at vi ikke kan forvente flere hender i helse og omsorg, selv om antallet som trenger hjelp vil øke. Hvorfor ikke?
En slik prioritering er et politisk spørsmål. Helsepersonellkommisjonen sier at vi heller må prioritere arbeidskraft til andre sektorer, for eksempel handel og privat tjenesteyting. Har vi ikke nok dagligvarebutikker og eiendomsmeglere, reklamefolk og konsulenter?
Hva i all verden er dette for prioritering?
Det viktigste for vårt samfunn er at vi tar vare på de som trenger det mest. Eldre og pleietrengende blir det flere av framover. Da må vi som samfunn prioritere riktig.
Alle sier at vi skal sikre folk en verdig alderdom. Da må vi ta konsekvensen av det. Om vi skal beholde velferdssamfunnet basert på offentlig helse og omsorg må vi aktivt velge det.
Dette er politikk, - altså en villet utvikling.
Øyvin Aamodt, Lillehammer, gruppeleder Rødt