Hva gikk feil i hjemmetjenesten?
Leserinnlegg i avisa GD onsdag 5. desember: Politisk redaktør Hallvard Grotli kommenterte fredag 30.november manglende styring i Lillehammer kommune i forbindelse med de stadige underskuddene i Lillehammer Skifestival AS. Sett bort fra det konkrete om dette selskapet, kunne artikkelen like godt omhandlet hjemmetjenesten i Lillehammer. Her er hvorfor:
Hvordan ødelegge et arbeidsmiljø, en kommunal tjeneste, et omsorgstilbud?
Jo, man omorganiserer gang på gang (sist nå 5.november), og man skifter ledelse ofte, hvor hver ny ledelse har nye meninger om hvordan tjenesten skal utføres.
Så tilsetter man en leder over lederen som ikke kjenner realitetene, og ikke har erfaring fra hva jobben innebærer, og ikke undersøker med de ansatte hvordan situasjonen er, og ikke ser de ansatte som bærere av viktig kunnskap om tjenesten.
Så organiserer man tjenesten slik at de ansatte ikke får besøke de samme pasientene eller brukerne, men stadig får lister med nye navn. Da sikrer man at pleierne ikke er forberedt på hva de møter i hjemmene de besøker. Pleierne, pasientene og brukerne blir misfornøyd, naturlig nok.
Hvis man samtidig gir hver pleier så mange pasienter at tiden til forberedelser ikke strekker til, blir bildet komplett?
Jeg har i det siste snakket med flere tjenestemottakere og ansatte i hjemmetjenesten. Bildet jeg sitter igjen med er omtrent som det jeg tegner over. Og det er slett ikke sutrere jeg har snakket med. Det er pasienter som har store utfordringer i livet og ikke urimelige forventningene til tjenestene de har krav på. De ønsker å slippe å ligge i senga fra ni om kvelden til ti eller elleve om morgenen, eller ikke komme på do før fire timer for seint. Det er pasienter som trenger å kunne kommunisere med pleierne som ikke kan verken norsk eller engelsk.
De ansatte jeg har snakket med er glad i jobben sin, har stor omsorg og engasjement for pasientene og brukerne, men misliker å jobbe med bare nye og ukjente pasienter på hvert skift, blir utslitt av å ikke kunne gjøre en god faglig jobb, av å ha for mange pasientbesøk på hvert skift, av å ikke ha tid til å lese hva neste pasient trenger, og av å ikke kunne svare godt på pasientene og brukernes bekymringer.
Denne situasjonen har ført til at fagfolk, spesielt sykepleiere, har sluttet, rekrutteringen har blitt vanskelig, og behovet for innleie fra dyre vikarbyråer har økt. Vikarbyråene lover sikkert å stille med fagfolk som kan norsk, men har ikke klart det godt nok. Dyktige folk, men uten riktig språk er det ikke mulig å gjøre en god jobb i en omsorgstjeneste hvor tydelig kommunikasjon med pasientene er essensielt.
Dette er en beskrivelse av situasjonen i Lillehammer kommunes hjemmetjeneste, fra flere av de som møter hverdagen, pasienter og ansatte. Jeg overdriver ikke.
Vi står nå foran et budsjettarbeid i Lillehammer kommune. Jeg ser nå på Facebook at AP, SV og V har blitt enige om budsjettet for 2019. De har flertall og deres forslag blir vedtatt som det er, hvis de ikke lytter til noen andre. Jeg håper at de har tatt inn over seg brevet som en av hjemmetjenestens brukere leverte dem på formannskapsmøtet 13.november. Her beskrives en uakseptabel virkelighet. Jeg håper de styrende ser at det kun er økt grunnbemanning, god ledelse og bedre organisering som kan bedre situasjonen.
Øyvin Aamodt
Rødt Lillehammer