Et eventyr - eller?
Leserinnlegg på www.gd.no tirsdag 28. november: Det var en gang en bondegård. Der bodde det en storfamilie. De hadde bodd der i mange, mange generasjoner, yngre generasjoner tok stadig over etter de gamle. En dag fikk de beskjed om at etterkommere etter de som hadde bodd på de gamle hustuftene i skogkanten i tidligere tider skulle komme og bosette seg på gården. Det hadde myndighetene bestemt. Familien tenkte at dette var rart, at noen som aldri hadde bodd der på en måte skulle høre til der, men de tenkte at det var god plass på gården, så det måtte vel gå. Og myndighetene bestemte hvor mye plass den nygamle familien skulle ha.
Da den nygamle storfamilien kom, var de ikke fornøyde med den plassen de var tildelt. Så de tok seg til rette og jagde familien som bodde der til loftet og kjelleren, foruten fjøsgangen og to gamle uthus. De prøvde å protestere, men hadde ikke mye å stille opp med mot den nygamle familien.
Myndighetene var deres venner, men kritiserte likevel den nygamle familien for at de gang på gang brøt reglene som gjaldt for alle gårder, om at de ikke skulle ta plass fra andre – uten at det hjalp.
Den nygamle familien ville ikke dele plass med den gamle familien, men lagde flere nye regler for at de skulle leve atskilt. Den nygamle familien begynte også å kontrollere at familien som bodde der holdt seg på de stedene de var jagd til, og de måtte vise en passerseddel når de skulle til andre steder, blant annet til og fra arbeidet på jordene. Hvis de dro til markedene rundt gården for å selge ting de hadde lagd eller besøke venner, uten at de nygamle hadde godkjent det, fikk de ikke lov til å komme tilbake til gården.
Etter hvert som tida gikk, gjorde den nygamle familien krav på stadig mer plass. Da sa myndighetene at den nygamle familien fikk klare seg med den plassen de først hadde tatt seg til rette på, mens den gamle familien skulle ha loftet og kjelleren, fjøsgangen og et par gamle uthus. Men den nygamle familien fortsatte å kreve mer plass, også for slektninger som kom til etter hvert. De brukte en gass mot den gamle familien og ålte seg inn overalt, og til slutt bodde den gamle familien bare i fjøsgangen og i to gamle uthus. Myndighetene gjentok og gjentok at de måtte holde opp, for reglene gir de som er fratatt plass rett til å slåss for å kaste ut de som har tatt plassen deres. Men reglene gir ikke de som har tatt plass fra andre noen rett til å slåss for å beholde plassen de har tatt.
Men de to familiene røk likevel stadig i tottene på hverandre. Den nygamle familien fortsatte å plage den gamle familien, som tidligere, og den gamle familien ville ha igjen plassen de andre hadde tatt fra dem, og kastet steiner på de nygamle. Og den nygamle familien sendte fyrverkeri inn i uthusene.
I disse tumultene hendte det til og med at noen av dem ble drept, flest i den gamle familien. En dag ble det virkelig ille. Noen i den gamle familien skjøt og drepte noen av de nye ungdommene da de hadde låvefest, og de tok med seg noen i den nygamle familien til et av uthusene for å forsøke og presse den nygamle familien til å slutte. Da ble lederne i den nygamle familien illsinte. De sperret døra og sendte dynamittgubber inn i uthuset, og mange i den gamle familien døde, både barn og voksne. Da ba også noen i den nygamle familien dem om å stoppe, noen fordi de var redde for fangene som var tatt, andre fordi de mente at begge familiene burde leve i fred sammen. Likevel fortsatte de nygamle å sende inn dynamittgubber i flere dager og uker, og de jagde den gamle familien fra rom til rom i det ene uthuset og ødela rommene etter hvert. Og de ville ikke la noen gode hjelpere slippe inn med bandasjer og mat, og sjuke folk døde i sengene sine.
Noen fra andre gårder, som var venner med den nygamle familien, forbannet først den gamle familien, og sa at de nygamle hadde rett til å forsvare seg. – En klok mann fra en annen gård mente dette betydde at når du blir illsint fordi noen har tatt plassen din, viser det at det var rett å ta plassen. Og når du slår fordi noen har tatt plassen din, betyr det at de som tok plassen har rett til å slå deg for å forsvare seg. – Men den nygamle familien fortsatte med dynamittgubbene der de som var igjen av den gamle familien bodde – på stadig færre rom. Og da flere og flere døde, noen fordi de ble drept av sprengningene, andre fordi de ikke fikk behandling, sa også vennene deres at den nygamle familien måtte slutte å sende dynamittgubber inn i uthuset. For reglene sier også at slåssing ikke skal gå ut over de som ikke er med å slåss. Likevel sendte vennene nye dynamittgubber til den nygamle familien, som fortsatte å skyte inn dynamittgubber, både der de syke lå, der barna hadde skole, ja, de drepte og drepte ---.
Og snipp, snapp, snute, – nei, «eventyret» er slett ikke ute. For det er nok ikke noe eventyr, det er bokstavelig talt blodig alvor! Og kan det noen gang bli fred på denne gården? Kan de komme til enighet om noe som helst? Kanskje, hvis alle bidrar som best de kan?
Hanna Røberg, Lillehammer