Rødts koronaprogram 2020: Forord

Foto: Ihne Pedersen

Vi må sikre inntekt, arbeid og velferd til alle, gjennom et mer rettferdig og kortreist samfunn.

Bjørnar Moxnes, leder i Rødt

Koronapandemien er en helsekrise, men den er også en systemkrise. Flere hundre tusen er nå uten arbeid, og koronakrisa har også utløst en krise i en allerede skakkjørt økonomi. I tillegg er vi allerede på overtid med å stanse klimautslippene og nedbyggingen av sårbar natur. Dette må møtes raskt og med kraftfulle tiltak som får folk i jobb, ulikhet og utslipp ned, og som ruster opp samfunnsberedskapen.

Det trengs et kriseprogram for arbeid, miljøvennlig verdiskaping og en mer ­rettferdig økonomi.

Vi må svare på koronakrisa, de økende klasseskillene og klimakrisa på en gang. Vi må holde kontroll på smittespredning gjennom å styrke helsevesenet og andre kritiske samfunnsfunksjoner, ruste samfunnets infrastruktur for framtida og skape mange tusen nye arbeidsplasser. Lærdommene fra og tiltakene mot koronakrisa må brukes til å styrke fellesskapet.

Selv om et virus ikke ser forskjell på fattig og rik rammet koronakrisa umiddelbart urettferdig. Lavtlønte ble truffet hardest av den første permitteringsbølgen. Nedstengingen av samfunnet satte velferden på prøve og rammet tilbudet til sårbare ­grupper. Tidligere kriser har også økt forskjellene på sikt.

De siste månedene har Rødt jobbet med umiddelbare krisetiltak. På Stortinget har vi dratt politikken i riktig retning. Rødt har fått økt dagpengene til dem som har blitt permittert og mistet jobben i krisa – ikke minst lærlinger som får hele utdanningsløpet sitt truet – og lagt politisk press på bankene for raskere rentenedsettelser for folk med gjeld.

Men venstresida kan ikke nøye seg med å forhandle med høyresida om ­krisepakker.

Det har vært umulig å få gjennomslag for krav om utbyttestans for bedrifter som mottar krisestøtte, og krav om husleiekutt fra rike gårdeiere. Hotellkonger og eiendomsbaroner, som Petter Stordalen og Christian Ringnes, synes myndighetene gjør for lite for næringslivet. Men selv har de hatt solide marginer i gode år, og skjermet overskuddene sine fra lokale lønns­oppgjør og de ansatte som skaper verdiene. Det er en overhengende fare for at krisepolitikken som føres av regjeringa sender regninga til fellesskapet, mens den økonomiske eliten nok en gang sitter igjen med gevinsten.

Milton Friedman, en av markedsliberalismens fremste pådrivere, sa at «bare en krise skaper virkelig forandring. Når krisa kommer, vil tiltakene avhenge av hvilke ideer som er i omløp.» Under krisene i 1970-årene var det Friedmans ideer som vant fram. Det har preget tiårene siden, med større klasseskiller, færre fagorganiserte og privatisering av offentlig felles velferd.

På 1930-tallet vant derimot en aktiv statlig næringspolitikk og jobbskaping over den borgerlige, markedsliberale politikken. Da var det Arbeiderpartiet som utfordret med økte krisebevilgninger til offentlige prosjekter, primærnæringene og kampen mot ledighet. De gikk inn for økt samfunnsmessig kontroll over finanssektoren og næringslivet. Tiltakene ble finansiert med økt skatt på formuer og arv, kutt i militæroperasjoner og økt offentlig pengebruk.

Kampen om hvordan vi kommer oss ut av denne krisa har for lengst begynt. Høyresida og arbeidsgiverne har få svar, men stor tro på at krisa løses av kapitaleiere og markedsøkonomi. Det ser vi når de vil kutte i formuesskatten og sende regninga til vanlige folk. Krisa viser oss at vi er avhengige av en sterk velferdsstat og mer samfunnsstyring, selvforsyning og selv­berging. Enten det gjelder medisiner og smittevernutstyr, arbeidskraft, mat eller industriprodukter. Vi må legge bort den naive troen på frihandel.

Vi trenger kortreiste løsninger, som er bedre for miljøet, og mindre avhengige av sårbare internasjonale forsyningslinjer.

Krisa kan bli langvarig. Den generasjonen som vokser opp nå er den første på hundre år som kan få det mer utrygt enn ­foreldregenerasjonen sin. Allerede i mai nedsatte regjeringa et såkalt ekspertutvalg som skal lage en femårs-plan for ­økonomiske mottiltak mot koronapandemien. Utvalget har et tyngdepunkt blant bank- og finanstopper på det sentrale ­Østlandet.

Rødts koronaprogram for 2020 er starten på et kriseprogram som kan vise en alternativ vei ut av krisa. Det neste året skal Rødt også jobbe fram nytt partiprogram for neste stortingsperiode. I dette arbeidet inviterer vi med oss alle gode krefter i arbeiderbevegelsen og på venstresida.

Koronakrisa viser at det er mulig å sette hensynet til mennesker, liv og helse foran økonomisk profitt. Målet må være at dette i framtida skal skje gjennom samfunnsstyring, ikke fordi en pandemi brått rammer oss. At vi skaper en økonomi som ikke er bygd for å gi profitt til de på toppen, men for å dekke behovene til folk.

Vi må sikre inntekt, arbeid og velferd til alle gjennom et mer rettferdig og kortreist samfunn. Dette er definitivt ikke gjort over natta. Men kampen står nå.

Tilbake til koronaprogrammet