Introduksjon til våpenstøtte-debatten i Rødt

Ukraina-spørsmålet både engasjerer og opprører, noe som dessverre kan føre til unødvendig aggressive diskusjoner. Noe av problemet er at man fort ender med å karikere de man diskuterer med. Kanskje er man uenig i premissene som ligger til grunn for diskusjonen som føres? Eventuelt diskuterer man helt forskjellige sider ved saken, uten at man egentlig er klar over det.

Denne teksten er et forsøk på å forklare litt hva motsetningene dreier seg om, slik at det kan bli mulig for flest mulig å orientere seg i et saksområde hvor temperaturen i diskusjonen tidvis skremmer folk fra å delta.

I mars 2022 vedtok partiets sentralstyre følgende krav i en lengre uttalelse mot krigen:

• «Umiddelbar stans i krigshandlingene. Russland må trekke seg ut av Ukraina.
• FN og de europeiske organisasjonene må arbeide for at partene setter seg til forhandlingsbordet.
• Rødt ber regjeringa om å bidra til deeskalering, nedtrapping og opphør av krigshandlingene.
• Rødt ber regjeringa om å ikke øke NATO-militariseringen i Norge.
• Rødt sier ja til �� bistå humanitært, økonomisk og med ikke-offensivt materiell/beskyttelsesutstyr og medisinsk utstyr til Ukraina, men nei til å sende våpen eller soldater.
• Rødt støtter sanksjoner som rammer oligarkene rundt Putin, men er imot økonomiske sanksjoner som ensidig rammer befolkninga.
• Rødt vil jobbe for å øke bistanden til alle ofre i krigssonen og rask humanitær bistand til alle flyktninger fra Ukraina»

Lenge var dette noe det tilsynelatende rådet en viss enighet om. Det som skjedde utover høsten 2022 var at enkelte tillitsvalgte og medlemmer i partiet, deriblant Boye Ullmann, Terje Kolbotn og Lars Borgersrud, i et innlegg i Klassekampen tok til orde for at partiet burde støtte å sende antiluftskyts til ukrainerne, slik at de kunne beskytte seg mot russiske rakettangrep mot sivile områder. I praksis betyr dette altså å fjerne siste del av femte kulepunkt i sentralstyrets uttalelse: «(…) men nei til å sende våpen eller soldater».

Ullmann, Kolbotn og Borgersruds linje fikk raskt oppslutning av mange tillitsvalgte i partiet, ikke minst i Stortingsgruppa. Med ett var diskusjonen i gang.

Motparten i disse diskusjonene, de som fortsatt står på vedtaket om ikke å sende våpen, har heller vektlagt at Norge burde spille en rolle i arbeidet for våpenhvile og forhandlinger, slik sentralstyrets uttalelse fra mars 2022 også la opp til. Uenigheten handler altså om «ja» eller «nei» til en eller annen form for våpenstøtte.

Dette kompliseres imidlertid av at også en del andre mer eller mindre relevante diskusjoner og problemstillinger gjerne trekkes inn. Hvordan man forholder seg til disse kan være avgjørende for hvordan man forholder seg til standpunktet om våpenstøtte.

Stedfortrederkrig eller forsvarskrig?

En springende uenighet i partiet dreier seg om hvorvidt, eller i hvilken grad krigen i Ukraina skal karakteriseres som en stedfortrederkrig mellom imperialistiske blokker (NATO og Russland), eller som en forsvarskrig hvor Ukraina forsvarer seg mot Russland.

Sentralstyrets uttalelse har følgende formulering:

«Rødt fordømmer Russlands invasjon av Ukraina. Russlands invasjon er angrepskrig og et grovt brudd på FN-pakten. Krigen forårsaker frykt, elendighet og død og driver millioner på flukt. Vi ber om en umiddelbar stans i krigshandlingene, våpenhvile og tilbaketrekking av russiske tropper fra Ukraina.»

Partiets rådende analyse slår dermed klart fast at ansvaret for krigen ligger i Moskva – ikke andre steder. Om dette er det eneste utgangspunktet man har, kan det absolutt gi mening å støtte våpenforsendelser: forsvarskrig er legitimt i henhold til FN-pakten, og Rødt understreker i partiets program at man støtter folk som kjemper for nasjonal frigjøring og sjølråderett, slik ukrainerne ifølge partiets uttalelse også gjør.

Grunnen til at dette likevel kompliseres, ligger i partiets ideologiske forståelse av hva som skaper krig og konflikt i verden. I prinsipprogrammet står det blant annet:

«Rivaliseringen mellom stormaktenes kapitalister bidrar til en rivalisering mellom statene, som i verste fall ender i militær konfrontasjon. Problemet forverres av at våpenindustriene selv er mektige økonomiske og politiske aktører, som kan være tjent med et høyt militært spenningsnivå og konflikt.

Når nå konfliktnivået mellom USA og Russland øker igjen følger Norge USAs linje og stiller norsk territorium til disposisjon for amerikanske styrker sin militære innringing av Russland. Rødt mener at Norge ikke skal stille seg på noen side i kampen mellom imperialistiske stormakter, og vil ikke støtte verken Russland eller USA. Derfor er vi imot denne farlige utviklinga.»

Uavhengig av hvorvidt man mener dette er utdatert, er dette stadig partiets landsmøtevedtatte ideologiske linje i internasjonal politikk. Med dette som utgangspunkt vil man se utvidelsene av NATO de siste 25 årene som et uttrykk for at USA-imperialismen har styrka sin makt og posisjon, noe som nødvendigvis ville føre til en forutsigbar reaksjon fra Russland før eller siden.

Det at flere NATO-land støttet den dels voldelige regimeendringen i Ukraina i 2014 trekkes ofte inn for å understreke dette. I 2014 uttalte for eksempel daværende internasjonal leder i partiet, Arnljot Ask følgende på partiets nettsider:

«Stormaktsspillet og innblandingen utenfra bidrar til å forsterke etniske og regionale spenninger, og kan i verste fall utløse en full borgerkrig. Politiets hardhendte behandling av politiske protester og deler av opposisjonens bruk av vold har gitt høyreekstreme krefter som det naziinspirerte partiet Svoboda ekstra spillerom.

Den russiske innblandingen i Ukraina handler om å sikre egne økonomiske og geopolitiske interesser. Selv om vesten kamuflerer sin innblanding som støtte til demokrati og menneskerettigheter, handler den vestlige innblandingen om akkurat det samme.»

Om man legger til grunn at også NATO har spilt en rolle i å muliggjøre denne krigen gjennom å ekspandere og å blande seg inn i Ukraina, vil støtte til våpenforsendelser i den pågående krigen fort kunne tolkes som en implisitt støtte til det som hele tiden har vært NATOs mål: å vinne en geopolitisk seier mot rivalene i Moskva, koste hva det koste vil.

Kan krigen vinnes?

Et annet springende punkt er spørsmålet om krigen i det hele tatt kan vinnes, og hva dette i det hele tatt vil koste i form av menneskelige lidelser, ødeleggelser og miljøkatastrofer.

Om det er sannsynlig at Ukraina, gjennom nye våpenforsendelser, til slutt vil kunne presse Russland ut av landet sitt, vil våpenstøtten kunne bidra til å slå tilbake et imperialistisk angrep mot en suveren stat. Dette vil kunne bidra til å styrke folkeretten og styrke småstatenes vern mot at stormakter bruker militære midler til å ta seg til rette. Dette vil være et sterkt argument for at småstater slutter opp om forsvarskampen.

Men hva om en fortsettelse av krigen ikke får et slikt utfall? Hva om krigen tvert imot ender med en fullstendig kollaps for det ukrainske forsvaret, slik at landet blir stående helt uten forhandlingskort? Dersom dette er tilfellet, burde man kanskje snarest kjempe for våpenhvile og forhandlinger nå som fronten fortsatt holder. Alternativet vil kunne være et enda dårligere resultat for Ukraina, i tillegg til fullstendig unødvendige lidelser og ødeleggelser.

Norge som fredsnasjon?

Mye av diskusjonen handler om Norges langvarige praksis med å vise varsomhet med å sende våpen og krigsmateriell til land i krig, eller der hvor «krig truer». Selv om det ikke foreligger noen egentlig lovbestemmelse om dette, har det likevel i flere tiår vært praksis at man prøver å unngå dette. Blant partiene på Stortinget har dette vært en ganske brei enighet. Rødts arbeidsprogram slår klart fast at partiet er for å stanse «all våpeneksport til land i krig». Dette ble sist vedtatt på landsmøtet i 2021.

Dette er nok et kjernespørsmål for mange. Har denne politikken vært feilslått i alle år, eller ble verden grunnleggende endret i 2022? Mange frykter nok at en snuoperasjon i dette spørsmålet vil åpne en Pandoras eske, hvor man i framtida må ta stilling til våpenforsendelser i andre kriger også.

Begrunnelsen for politikken mot våpenstøtte har vært todelt. Først og fremst har man ønsket å unngå norsk innblanding i konflikter som ikke direkte angår statens umiddelbare sikkerhet. Dernest har man sett for seg en annen rolle for Norge internasjonalt, nemlig som «fredsnasjon». De fleste i Rødt har nok sitt å si om hvordan dette har fungert i praksis, men at det i partiet har ligget et ønske om at Norge skal spille en annen rolle enn som vedheng til stormaktenes krigspolitikk er nok klart.

Et annet spørsmål er derimot om man kan gjøre begge deler. Er det mulig å både sende våpen og samtidig jobbe for fred? Det er i alle fall en diskusjon man kan ta.

Atomvåpen?

Et argument som trekkes fram mot våpenstøtte er faren for eskalering. Spørsmålet om eskalering kommer også fram i sentralstyrets uttalelse fra mars 2022. Teorien er at flere og tyngre våpen inn til Ukraina vil bety stadig opptrapping og eskalering også fra russisk side. Både Russland og flere NATO-land sitter med flere tusen atomvåpen. Finnes det en fare for at disse kan tas i bruk, har Norge og andre land et ansvar for å forhindre dette.

Disse tankene er ikke nye hos partiet. I prinsipprogrammet finner man følgende formulering:

«Kampen for å bevare fred mellom atommaktene står i en særstilling for å beskytte mennesker og miljø. Rødt deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffelse av atomvåpen. Å hindre storkrig er en forutsetning for å bygge sosialisme.»

Siste setning er selvforklarende. En atomkrig vil ødelegge en hver forutsetning for å bygge det samfunnet Rødt ønsker.

Innvendingene mot dette argumentet går ut på at sjansen for atomkrig antakelig er ganske liten. Nettopp fordi bruk av slike våpen potensielt kan føre til drastiske gjengjeldelser fra andre atommakter, vil også Russland i det lengste avstå fra å benytte dem.

-> Tilbake til Landsmøtedebatt