Fattigdom: – Heller sinne enn skam

Hun har skapt bølger med med debutboka Oss mot verden, en nådeløs fortelling om livet som fattig. Da hun vokste opp, tok det ikke lang tid før hun oppdaga at hun hadde det annerledes enn mange jevnaldrende.

– Jeg hadde et reflektert forhold til det før jeg ble stor. Jeg visste veldig godt at det var andre spilleregler for meg og mamma, og at det vi lærte på skolen ikke var helt sant, for eksempel at vi vokser opp i verdens rikeste og mest likestilte land der alle kan bli akkurat hva de vil og vi har like muligheter. Jeg visste at det ikke var sant, men jeg visste ikke hvorfor det var sånn.

– Så husker jeg første gang mamma sa det direkte til meg. Det var da vi diskuterte barnetrygd på skolen – kanskje i femte-sjette klasse. Da fortalte klassekameratene mine at foreldrene deres sparte hele barnetrygda slik at de hadde rundt 200 000 kroner på konto da de ble voksne, og enda mer hvis pengene stod på høyrentekonto. Jeg var skikkelig optimistisk – «når jeg blir voksen blir jeg rik», tenkte jeg – og skyndte meg hjem for å spørre åssen mamma sparte mine penger og hvor mye jeg hadde i banken. Da sa mamma: ��Det er forskjell på folk, Kaisa. De som sparer barnetrygden, og har råd til det, de trenger den ikke.»

Hansen-Suckow tror hun og familien har tilegnet seg mange ferdigheter for å veie opp for dårlig økonomi.

– Å være street smart, alle mulige life hacks…  at vi er vanvittig ressurssterke på alle andre måter enn økonomisk. Det å streve økonomisk  tar hele livet ditt og hele hverdagen din, og så vil du jo ikke at ungene skal føle seg begrensa. Så du blir veldig kreativ og finner løsninger som er gratis. Og så er vi jo jævlig seige! Hun ler.

– Ikke dra opp stigen!

Hun peker på at det er viktig hva man gjør med denne erfaringen i neste omgang.

– Hvis man har en oppvekst som ligner på min, så er det en vesentlig ting som splitter oss: om man holder stigen for den som kommer etter, eller om man drar den opp. Jeg opplever at i min familie er vi gode til å sette oss inn i andres situasjoner, og at vi har et øye for diskriminering og hvordan det arter seg. Jeg har alltid vært opptatt av menneskerettigheter og likestilling. Jeg visste hvorfor det var viktig.

– Politisk har jo Rødt blant annet nå begynt å stjele velgere fra FrP. Det gir mening i mitt hode. Jeg har vokst opp med folk i lignende situasjoner som min som stemmer FrP nærmest på automatikk fordi retorikken deres resonnerer veldig. Fra mitt perspektiv opplever jeg jo det som  å dra opp stigen etter seg. Jeg har jo levd med FrP i regjering og kjente at jeg fikk en mye vanskeligere hverdag.

– Venstresida har mye å lære av FrP når det gjelder tydelig språk, klarspråk, ikke surre seg inn i akademiske begreper og stammespråk som kommer fra akademia. Vi må snakke klart og tydelig til folk, prate et mer forståelig hverdagsspråk. 

Hun advarer mot å undervurdere krafta i falske nyheter og trekker fram Kristiansand – «stedet i Norge som ligner mest på USA» – i forkant av forrige valg, med en Facebook-side som oppførte seg og ble oppfatta som en avis, men som spredte falske nyheter. Det endte med at Demokratene vant mange stemmer på misvisende saker og «lik og del».

Må ta avmakt alvorlig

– Folk som har lite, har også lite tillit til systemet og kjenner i større grad på avmakt. Det er liten tilgjengelig eller mulig sosial mobilitet. Folk under fattigdomsgrensa bruker i liten grad stemmeretten. Det er jo fordi uansett farge på regjeringa har livet sugd like hardt dagen etter valget og de fire kommende åra, fastslår Hansen-Suckow.

– Vi har potensielt en økende del av befolkninga som kjenner på avmakt, som har genuin og begrunna mistillit. De er mottakelige for falske nyheter. Det er en kjempestor trussel som vi må ta på stort alvor og være tydelige mot. Vi må peke på alternativene!

Hun viser til Sverigedemokraternas framgang i Sverige, og mener det er viktig å bruke mer tid på å snakke om egen politikk for å nå de som har lav tillit.

– Ellers blir man dessverre en nyttig idiot som holder mikrofonstativet for høyresida og gir dem publisitet, klikk og masse medieoppslag.

Hansen-Suckow påpeker at de praktiske hindringene opptar enormt mye kapasitet når man er fattig:

– Det er en følelse av kontinuerlig kaos og hele tiden å liste opp for seg selv alt man skal ordne. Så kommer man stadig på nye utfordringer. Det er noe som er mye større enn en sjøl som man kjemper i alene. Det fratok meg søvn og nattero, muligheten til å være til stede i øyeblikket i lek på gulvet med dattera mi eller mentalt til stede ved middagsbordet. Livet var prega av angst og bekymring fordi jeg i hele tida måtte tenkte på om strømmen ville bli stengt nå eller i morra, samtidig som jeg kontinuerlig ble oppringt av inkassobyråer og hele tiden hadde stappfull postkasse. I tillegg prøvde jeg å skjule dette for omverdenen, siden jeg hadde erfaring med å bli stigmatisert. Jeg har oppført meg som en straffedømt person som har brukt alle kreftene sine for å skjule det.

Fra skam til handling

I 2021 lagde Hansen-Suckow dokumentaren Så er spørsmålet: Hadde de råd til det før og? som ble kjøpt opp av Aftenposten og delt bredt. Hittil er den sett nesten 15 000 ganger. Med filmen og med boka som kom ut i år, har hun gått åpent ut med at hun er en av de skjulte fattige.

– Dette er en totalt motsatt strategi, og motivasjonen til å gjøre det kom da jeg hadde fått hodet så vidt over vann. Jeg og mannen min hadde lagt bak oss kampen for å komme til blanke ark, å stå på startstreken og ikke på minussida. Jeg begynte å se på politikken i det, og ble frustrert over hvordan vi portretterte den fattige. Det å være fattig ble framstilt som en selvforskyldt situasjon, og regjeringspartier på den tida lagde kampanjer med NAV-ere som sov med en burger på magen og h��nda i potetgullposen – de ble framstilt som dumme og late, en last i samfunnet vårt. Jeg har aldri kjent meg igjen i denne rollen, men likevel har jeg vært livredd for å være dum. Storsamfunnets tanker har plantet seg i mitt hode, så jeg har insistert på å konkurrere på like vilkår og påført meg selv skam.

– Da jeg lagde filmen og skrev boka, var det for å gi et innspill til samfunnssamtalen om fattigdom og utfordre bildet av hvem de fattige er og hva det vil si å være fattig i verdens rikeste land. Og å problematisere løsningen litt, for du kan ikke svare i en setning på hvordan du kan bli kvitt fattigdom. Det handler om både individet og systemer, om barna, om psykisk helse. Fattigdom slår også ut i biologi og generasjoner: man kommer i puberteten tidligere fordi kroppen skal dø tidligere, og som fattig har man ikke overskudd til å tenke fem eller ti år fram i tid. Det setter jo ideen om den dumme alenemora som får barn tidlig i et annet lys, sier Hansen-Suckow.

– Dette er villet politikk, og det provoserer meg så mye at jeg får tårer i øynene.

Skrevet av Åsne Hagen. Artikkelen stod først på trykk i Rødt Nytt #6 2022.