Diagnose: Kvinne

– Kvinner kommer dårligst ut i dagens helsesystem. Kvinnesykdommer forskes ikke nok på, og mange kvinner opplever å ikke bli trodd i møte med helsevesenet, sier Liv Bjørnhaug Johansen.

Bjørnhaug Johansen er utdannet sykepleier, jobber som politisk rådgiver for Rødt på Stortinget, og er aktuell med boka Diagnose: Kvinne på forlaget Manifest. I boka tegner hun opp et kritisk bilde av kvinnehelsas status i norsk helsevesen.

Kvinnehelse i medisinens blindsone

Du kaller kvinnehelse for medisinens blindsone. Hva mener du med det? 

– Jo, det er sånn at utgangspunktet for det medisinske fagfeltet er at man har forsket på menn, for så å anta at funnene er overførbare til kvinner. Historisk har det vært ulike årsaker til dette, for eksempel at det ble ansett upassende å dissekere kvinnekropper, eller at det var dårlig tilgang på kvinnekropper. Man brukte gjerne henrettede kropper til anatomiske undersøkelser, og dette var som oftest menn. Resultatet er at anatomisk kunnskap som senere medisin er basert på tar utgangspunkt i mannekroppen.

Bjørnhaug Johansen forteller at praksisen fremdeles er gjeldende i dag og at kvinner er svært underrepresentert i medisinsk forskning.

– Det forskes fortsatt i hovedsak på menn, rett og slett fordi det er enklere. Mange variabler skal undersøkes og da er det kompliserende at kvinner menstruerer og har sykluser som påvirker kroppens systemer. I tillegg kan kvinner bli gravide som både kan være en risiko i medisinske forsøk og som endrer mange parametere. Dette betyr at diagnosekriterier og standarddoseringer for medisiner er basert på hvordan mannekroppen reagerer.

– Konsekvensen er at vi vet altfor lite om hvordan kvinner reagerer på sykdom. I tillegg er sykdommer som i hovedsak rammer kvinner svært understudert. Mannen er malen og kvinnen er «den andre» i medisinen.

Skeivhet i kunnskap

I nyere tid har det blitt gjennomført studier som viser at forskjellen mellom kvinner og menns kropper er mye større enn tidligere antatt. 

– Kvinner har to x-kromosomer, mens menn har x og y. Forskning har vist at det ekstra «beinet» hos kvinners x-kromosom koder veldig mye av immunsystemet. Kvinner har med andre ord helt andre immunresponser på sykdom, forteller Bjørnhaug Johansen.

Hun forklarer videre at kvinner oftere har flere sykdommer samtidig, og at mange sykdommer henger sammen med kvinnens hormonsystem, eksempelvis fibromyalgi, endometriose og lipødem.

– Dette er sykdommer som vi ser at utløses i forbindelse med eksempelvis pubertet og overgangsalderen, men vi vet lite om hvorfor de oppstår og hva vi kan gjøre med det. Det er rett og slett en stor skjevhet i kunnskap om kvinners helse.

I boka har Bjørnhaug Johansen intervjuet flere kvinner som har opplevd å bli dårlig behandlet i møte med helsevesenet, og hun forteller at dette konsekvensen av de store kunnskapshullene knyttet til kvinnehelse. – Det man ser gjennomgående, både i mine intervjuer og i forskningen, er at kvinner som kommer med sykdommer legene ikke klarer å identifisere fordi kunnskapsgrunnlaget er skeivt, blir mistrodd. Veldig mange opplever at plagene de tar kontakt for å få hjelp med blir bagatellisert.

– Eksempelvis blir kvinner med endometriose fortalt at det er helt vanlig å ha menssmerter. Men dette er kvinner som kaster opp, besvimer og ligger to dager på baderomsgulvet. Symptomer som legene ikke gjenkjenner blir ikke tatt på alvor.

Bjørnhaug Johansen understreker at kampen for å bli trodd er en vanlig tilleggsbelastning for mange kvinner. Hun forteller at kvinner oftere settes på beroligende fremfor smertestillende, og at hun stadig hører om kvinner som gjentatte ganger sendes hjem fra legevakten fordi systemet ikke gjenkjenner sykdomsbildet.

Kvinnesykdom har lav status

Noe av grunnen til at kvinner kommer dårligst ut i møte med helsevesenet kan forklares med at typiske kvinnesykdommer har lavere status i medisinske forskningsmiljøer, ifølge Bjørnhaug Johansen.

– De hotteste sykdommene å forske på er gjerne akutte tilstander som lar seg operere, som hjernesvulst eller hjertesykdommer. Mens kroniske sykdommer det er vanskelig å «fikse» har lavest status og er minst populære å forske på. Mange kvinnesykdommer faller innenfor denne kategorien. Selv ved sykdommer som er relativt vanlige, er metodene man bruker veldig primitive fordi det ikke forskes på. For eksempel har 1 av 10 kvinner endometriose, men man må skjære opp magen for å kunne stille en diagnose. Bjørnhaug Johansen mener at kroniske og kvinnersykdommers lave status fører til en selvforsterkende negativ effekt.

– Hvis du har sykdom som er lite forsket på, så blir forskningen også av dårligere kvalitet fordi diagnosekriteriene og beskrivelsene er upresise, og da begynner forskningen å sprike. Når det i tillegg finnes lite behandling og interesse for sykdommen er det vanskelig å få forskningsmidler. Mange kvinnesykdommer har heller ingen plass i helsesystemet.

Kvinner faller mellom stoler i dagens system

– I dag har vi et sykehussystem som belønner å gjennomføre behandling og bli kvitt pasienten så fort som mulig. De som ikke passer noe sted blir sendt tilbake. Dette gjør at mange kvinner faller mellom stoler når de kommer med symptomer som ikke gjenkjennes. Systemet er rigget for at du ikke skal være et øyeblikk lenger enn det du skal på en avdeling, heller enn å samhandle på tvers for å få deg i mål. Bjørnhaug Johansen mener at kvinner og kronikere derfor har blitt de store taperne av New Public Management-måten å organisere helsesektoren på.

Hva kan gjøres for å styrke kvinnehelsa?

– Jeg er ikke så veldig optimistisk på kvinnehelsas vegne. Politikerne sier det samme som de gjorde for 24 år siden, sier Bjørnhaug Johansen. Hun viser til at det i 1999 kom en utredning om kvinnehelse som fant akkurat det samme som årets utredning om samme tema.

– Da som nå det ble det laget en kvinnehelsestrategi, men ingenting har endret seg. Jeg tror det som må til er å stille konkrete krav til at medisiner som markedsføres i Norge skal være testet både på kvinner og menn, slik at vi vet at disse også er trygge for kvinner. Og det må stilles krav til at de som lager behandlingslinjene i helsetjenesten skal undersøke om oppleggene passer like godt for kvinner som for menn. Det kan også stilles krav til at helseutdanningsløpene skal inneholde undervisning om kjønnsforskjeller i diagnostisering, behandling og medisinering. Per i dag finnes det faktisk ingen slike krav.

Skrevet av Ingrid Andrea Holland. Publisert i Rødt Nytt #5 2023.