Velstand for alle, ikke for noen få

Norge har en samfunnsmodell og et velferdssystem som mange misunner oss, men kan vi ta det for gitt? Og kan vi si oss fornøyde med en brukbar gjennomsnittsinntekt, når forskjellene mellom de som har mest, og de som har minst, bare øker? Andelen av Norges inntekt som går til de aller rikeste, har økt betydelig. 400 mennesker, ikke flere enn du får inn på samme fly, kontrollerer 1.325 milliarder kroner. Formuer gir ikke bare økonomisk makt, men også politisk makt. Og denne makten går i arv.

Samtidig har antallet barn som vokser opp i fattige familier blitt mer enn doblet. Over 90.000 unger lever i dag i familier som er vedvarende fattig. Det handler for en stor del om å ikke kunne delta i samfunnet på lik linje med andre. Angsten for å ikke ha råd til tannlegeregninga og andre uforutsette utgifter. Det å aldri kunne dra på kino. Å lure på om man får råd til å kjøpe julegaver til ungene. Ansatte på matstasjonen til Kirkens Bymisjon i Bodø forteller at mange av dem som benytter seg av tilbudet er enslige forsørgere. De og barnerike familier topper fattigdomsstatistikken.Det er kanskje ikke så rart, med tanke på hvor dyrt det er å bo og ha unger i barnehage og SFO. Hvor i all verden skal du bo, om du har gjennomsnittlig sykepleierinntekt og tre barn? Det er dyrt nok med toroms leilighet.

Virkeligheten for mange er at fast jobb og fast bolig blir stadig mer uoppnåelig, og for mange familier er det mye stress forbundet med stadige flyttinger og økonomisk usikkerhet. For min generasjon er det bare de som har høy inntekt og formue, eller foreldre med penger, som har en sjanse til å komme inn på boligmarkedet. Mens det å kjøpe en enebolig tilsvarte to alminnelige årslønner for 30 år siden, vil det samme huset nå koste mer enn åtte.

Forskjells-Norge påvirker også helsa og hvor lenge vi lever. Statistikk, fra flere tiår og land, viser at sjansen for å bli alvorlig syk eller å dø av ulykker henger sammen med klasseposisjon. Har du lite utdanning og lav inntekt, er du langt mer utsatt enn de med høy utdanning og inntekt. I Akershus lever de lengst, i Finnmark kortest. Menn på Sagene i Oslo lever 8 år kortere enn menn i nabo-bydelen Vestre Aker. Det betyr at sosiale forskjeller også skaper delte samfunn. Det kan bidra til å svekke solidaritet og forståelse. Har du høy lønn og bor på vestkanten er sjansen stor for at du og barna dine kun vil omgås andre med samme posisjon. Kanskje blir det da vanskelig å kjenne seg igjen i utfordringene til en hjelpepleier fra Furuset?

Det er vanlige arbeidsfolk og deres organisasjoner, kvinneorganisasjoner og folkevalgte som har kjempa frem fellesløsninger, velferd og våre relativt små lønnsforskjeller. Mens forskjellene gjennom etterkrigstida i Norge ble mindre, og vi hadde høy organisasjonsgrad og stor oppslutning om velferdsstaten, ble dette satt i revers på 80-tallet. Det skjedde samtidig med deregulering av boligmarkedet, svekkelse av velferdsgoder, og økt liberalisering. Generasjonen som vokser opp nå kan bli den første på over 100 år som får det mindre trygt enn foreldrene sine.

Utviklinga har fått større fart med Høyre og Frp i regjering. De siste årene har de drevet en målretta politikk for skattekutt til rike og privatisering, mens pensjoner, trygder og velferd kuttes, det blir mer midlertidighet i arbeidslivet og organisasjonsgraden svekkes. Paradoksalt nok snakker statsministeren ofte om hvor viktig det er med små forskjeller, samtidig som de virkemidlene som har gjort at vanlige folk har tatt del i den norske velstanden avvikles. På tross av at liberalisering har ført til arbeidsledighet, uro og stor sosial nød i Europa og USA, så prøver høyresida å fremstille det som om medisinen vil være bra for Norge.

Vi kan selvfølgelig velge å gjøre det motsatte. Norge er rikt, og rikdommen kan med fordel fordeles på en mer rettferdig måte som gir alle tilgang på fast jobb og et trygt hjem. Vi kan føre en aktiv omfordelingspolitikk med fellesløsninger som gratis barnehage, økt barnetrygd og pensjon. Å skape samfunn med små forskjeller handler ikke så mye om velstand, men hvordan velstand og makt fordeles. Det handler om politikk og hvem som er synlige og usynlige i samfunnsdebatten og i folkevalgte fora. Norge på sitt beste viser at fellesskap gir trygge og frie liv til de mange. Ei utvikling der stadig flere står utenfor, mens makt og rikdom samles på få hender er grunnleggende udemokratisk, og svekker tilliten. Derfor er kampen mot Forskjells-Norge Rødts viktigste sak.