Politikerne tar tak i å øke forskjellene i samfunnet

“Regjeringen ønsker at elever skal ha større mulighet til å velge hvilken videregående skole de skal begynne på enn det mange har i dag.”

Dette er ordene til kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby (V). I Bodø ble vedtaket om fritt skolevalg gjort av de borgerlige partiene allerede i 2014. Nå vil regjeringen altså lovfeste denne “retten” for hele landet.

Fritt skolevalg trenger ikke nødvendigvis å baseres på karakterbasert opptak, men om det gjøres slik vil det i praksis bety fritt valg kun for enkelte. Elever med høye karakterer vil da kunne velge og vrake, mens andre elever ikke vil kunne det. Dette vil da kunne gå ut over elever som ikke har foreldre som hjelper med leksene, eller generelt en vanskelig hjemmesituasjon som kan påvirke karakterene deres.

Uansett om det gjøres med karakterbasert opptak, som det gjøres på de fleste steder, eller ikke, er det mange problemer knyttet til denne “retten”. Hvis retten til nærskole skulle forsvinne som en konsekvens, risikerer man at elever som ikke får sitt førstevalg må reise lengre til skolen, som vil få betydelige konsekvenser.

Det finnes allerede god grunn til å tro at elever lærer mindre fordi de får for lite søvn, og har for lange skoledager i dårlig luftede rom. Lengre reise til skolen vil bare forverre dette. I tillegg er det et økonomisk aspekt. Enten må staten finne seg i høyere utgifter for å busse elever, eller så må denne kostnaden skyves over på foreldrene, som vil være betydelig for økonomisk vanskeligstilte familier som oftere kan ha barn som sliter i skolen.

Fritt skolevalg bidrar ikke bare til økt ulikhet; det herder også klasseforskjellene i samfunnet ved å redusere sosial mobilitet, når rike barn med sine fordeler i større grad er i stand til å benytte seg av muligheten til å bytte skole.

Som mange har påpekt, setter fritt skolevalg også en stopper for integrering av barn med innvandrerbakgrunn. Forskning har antydet at ressurssterke elever i nabolag med høye boligpriser likevel søker seg inn på naboskoler med enda færre elever med minoritetsbakgrunn. Resultatet i Oslo har vært skoler som blir stadig mer segregert basert på hudfarge.

“De fleste som benytter seg av fritt skolevalg er privilegerte foreldre og elever, og disse finner sammen. Lærere forteller at en skole blir brunere og brunere, en annen blir hvitere og hvitere” skrev forsker Cecilie Rønning Haugen i en rapport om fritt skolevalg i 2019.

Professor Håvard Helland ved Oslo Met hadde dette å si til VG i januar i år: “På noen skoler er så å si alle elevene blant de aller svakeste i Oslo. På noen skoler er så å si alle de flinkeste karaktermessig. Ytterpunktene er ekstremt forskjellige selv om det er noen skoler i midtsjiktet også.”

Forskning viser altså at fritt skolevalg allerede har hatt en todelt effekt. Skolene i enkelte byer har blitt segregerte på to nivåer: Økonomisk klasse og etnisitet. Regjeringen fører altså her en politikk som fører til større skiller mellom folk.

Mens regjeringen fører en politikk som fører til både lavere sosial mobilitet og underklasser, forbereder både regjeringen og noen av opposisjonspartiene seg på å adressere noen av problemene dette fører med seg, men ikke på en måte som hjelper de som blir etterlatt.

Senterpartiet, representert ved leder Trygve Slagsvold Vedum og nyfrelste Jan Bøhler, annonserte i midten av November at de vil sette av mer enn 100 millioner til å skape en nasjonal enhet for å bekjempe gjengkriminalitet. Både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet sluttet seg straks til dette forslaget og åpnet også for å utvide det betraktelig.

Samtidig som kommuner kutter skolebudsjettene og lar de mest privilegerte samle seg i de beste skolene, og akselererer veksten på et samfunnslag av mennesker som faller utenfor, er man altså villige til å bevilge store summer til å bekjempe kriminalitet, og stiller seg uforstående til hvor denne kriminaliteten kommer fra.

Det er en noe slitt retorikk når man snakker om “amerikanske tilstander”, men USA er et godt eksempel på hvor lite det hjelper å gi stadig større budsjetter til politiet. USA har lenge hatt voksende kriminalitet til tross for voksende politibudsjetter. I det siste året har det blitt et debattema rundt å senke politibudsjettene og reinvestere midlene i skoler og velferd. Her til lands ønsker man tydeligvis å gå i motsatt retning.

Et mer nærliggende eksempel finner vi i Danmark. Det er ikke langt fra dårligere skoler og militant politi-retorikk til ghetto-lover og spesialtilpassede politistyrker som overvåker enkelte nabolag. Her snakker vi om et todelt og særdeles skremmende samfunn. Som Stein Lillevolden skriver i Aftenposten på tirsdag:

“Politikere vedtok i 2015 å heve karakterkravene for dansk og matematikk for å komme inn på yrkesrettede utdannelser, noe som betød at 1300 unge gutter i alderen 15-18 år ikke kom inn. I denne gruppen steg det etterfølgende antallet siktelser for kriminalitet kraftig.”

Vi ser at man ikke ønsker bruke krefter på å inkludere og løfte opp de svakeste i samfunnet, men la dem falle for så å heller bruke kreftene på å bekjempe dem man har sviktet. Dette er dessverre emblematisk for den politiske tenkningen i Norge i dag. Det eksisterer langt mer vilje til å slukke branner etter hvert som de oppstår, enn å investere i forebygging.

Fritt skolevalg og militarisert politi er bare to gode eksempler på politikken som gjør at forskjells-Norge vokser frem, og på det falmende sosialdemokratiet. Hvis Norge i framtiden skal være et land med like muligheter for alle, er vi nødt til å tenke lenger enn individuelle valg som gjør at enkelte lykkes og andre faller utenfor.

Vi er nødt til å gi like god utdanning til alle, og hjelpe dem som har det ekstra vanskelig. Vi må sikre at alle får like muligheter til å vokse og bidra i samfunnet, for det er kun på den måten vi kan hindre at folk faller utenfor, og sikre velferd og trygghet for alle.

Gøran Tande, nestleder i Rødt Bodøs lokallagsstyre