Kunsten å pisse i den kommunale buksa

Torsdag 5. desember skal Bodø bystyre vedta neste års budsjett, og konkurransen om hvem av kommunens politikere som er de beste økonomiske bødlene denne dagen er i full gang.

Torsdag 5. desember skal Bodø bystyre vedta neste års budsjett, og konkurransen om hvem av kommunens politikere som er de beste økonomiske bødlene denne dagen er i full gang.

Det virker som at flertallet mener at tjenestetilbudet til byens innbyggere skal skjæres så langt inn til beinet at bare knokene er igjen. Om flere politikere var sykepleiere så hadde de forstått at et slikt tiltak ikke er særlig bærekraftig, men tvertimot bare fører til økonomisk koldbrann.

Et av de beste og mest suksessfulle tiltakene som ble igangsatt i forrige bystyreperiode er prosjektet «Housing First». Målsettingen er å gi et tilbud til bostedsløse personer med rus og/eller psykiske utfordringer slik at de sikres en varig trygg bolig med et helhetlig og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Nå foreslår «posisjonen» med AP, SV, SP, MDG og KrF å kutte finansieringen av prosjektet med kr 500 000,-. Bare partiet Rødt har finansiert prosjektet i sitt forslag til budsjett.

Dette er mennesker med svært begrensede ressurser og ofte lite eller ingen nettverk. Når deltakerne i prosjektet Housing First blir spurt hva de ønsker av hjelp, er det ofte mer enn bare bolig. Hjelp til å løse økonomisk rot og knytte kontakt med andre instanser i hjelpeapparatet er viktig, men også hjelp til praktiske ting som å kjøre flyttelass, gå i postkassen, skaffe seg møbler, arbeid, aktiviteter og inkludering i nabolaget er eksempler på daglige utfordringer som de ansatte i Housing First hjelper med. Livets små og store utfordringer kommer ikke nødvendigvis mellom kl 8 og 16 på hverdager, men har en lei tendens til å dukke opp også utenfor kontortid. Derfor er ansatte i prosjektet tilgjengelig både på kveldstid og i helger.

Konsekvensen av posisjonens kutt vil være at ei av fire stillinger fjernes og de mest sårbare menneskene i Bodø blir overlatt til seg selv igjen utenfor kontortid. Behovene og utfordringene til disse menneskene vil fortsatt være der og pengene kommunen «sparer» vil uansett måtte settes inn hos oppfølgingstjenesten for å kunne møte konsekvensene av kuttet. Brannslukking i stedet for forebygging kan fort ende opp med å koste betraktelig mer i både økonomiske og menneskelige kostnader. Man må kanskje være økonom eller politiker for å klare å se noen samfunnsøkonomisk fordel med å spare seg til fant.

Linda Forsvik,

Spesialsykepleier i rus og psykisk helse