Kulturlivets framtid

Over mange år har noe av problemet med Bodø kommunes fordeling av tilskudd nettopp vært at de store pengene går toppidretten og til arrangement som kan selges inn som «viktige for næringslivet». Millionene sitter løst når aktører som Arctic race søker om engangsstøtte. Grasrota, og de mange kulturaktørene innenfor musikk, kunst, litteratur, dans og scene forventes å jobbe tilnærmet gratis. Kan vi ta for gitt at disse aktørene blir boende i Bodø, og at de fortsetter å skape kulturopplevelser for knapper og glansbilder?

Når betydelige midler skal kanaliseres til en søknad om å bli Europeisk kulturhovedstad, må dette først og fremst innebære en styrking av kulturfeltet. I motsatt fall kan en slik offensiv satsing føre til utmattelse eller resignasjon for lokale kulturutøvere.

Norske kunstnere tjener i snitt 185.000 kroner i året på kunstnerisk virksomhet. Med inntekt på under halvparten av en norsk gjennomsnittslønn er det ikke uvesentlig hvordan kommunen innretter støtte til prosjekter, drift og infrastruktur. Kanskje må vi våge å stille oss det ubehagelige spørsmålet om hvorfor kunstnere trives bedre i Tromsø, Lofoten og Bergen enn i Bodø?

Tilbakemeldinger om at kommunen er vanskelig å komme i kontakt med, og at vår kulturpolitikk først og fremst retter seg mot forbrukersiden må tas på alvor. Vi må bli flinkere til å prioritere infrastrukturen som trengs for å produsere kunst og kultur på profesjonelt nivå. Det er blant annet mangel på øvingslokaler for musikere, prøvelokaler for dansere og arbeidsrom for kunstnere. Vi har ingen innkjøpsordning for kunst og vi mangler klare retningslinjer for kunst i offentlig rom.

Stormen Bibliotek og Stormen konserthus har uten tvil gitt et løft til Bodø. Samtidig er det viktig å gi rom til den delen av kulturlivet som ikke har sin naturlige plass her. Det handler om å skape lavterskeltilbud, øvingslokaler og gode rammevilkår for den store mengden av utøvere, lag og foreninger av høyst ulike slag som finnes overalt i kommunen, hele den underskogen som det mer synlige kulturlivet vokser fram av. Stormen har blitt en mer eller mindre rendyrket utleiescene, der blant annet flere av Sinusklubbene sliter mer enn på flere tiår. Det brede og subkulturelle kulturmiljøet i Bodø er taperne, mens NOSO og utenbys artister og produksjoner av kommersielt format er vinnerne.

Vi har ikke hatt færre kulturtilbud for uorganisert ungdom siden tidlig på 1970-tallet. Nordsia, Rønvik, Alstad og Kjerringøy er helt uten ungdomsklubb. I sentrum finnes fortsatt Kulturhuset Gimle, men her er det et stort behov for opprusting. Unge Stormen er et glimrende tiltak, men har et helt annet nedslagsfelt enn Gimle.

Skal Bodø lykkes i å oppnå status som Europeisk kulturhovedstad, og få en effekt som varer lengre enn «festen» må det være mulig å drive med kunst og kultur på et profesjonelt nivå i Bodø. Det holder ikke å slå seg på brystet for at vi booker artister av internasjonalt format til Stormen, Parken og Spektrum, selv om det i seg selv er vel og bra.

En offentlig kulturpolitikk bør måles etter om den greier å stimulere til egenaktivitet, nyskaping og relevante møteplasser for ulike kulturuttrykk og sjangre. Vi må kartlegge hva som finnes og hva behovene er.

Det er på tide at vi stiller spørsmål ved formålet til en slik storstilt satsing som Europeisk kulturhovedstad utgjør. Hva vil vi oppnå? Det er en fallitterklæring om vi bare innretter arbeidet etter målsettinger om styrket reiseliv og næringsliv. At NHO og LO er satt i styringsgruppa for søknad om Europeisk kulturhovedstad, men ingen fra kunst og kulturfeltet, kan tyde på at dette er et underliggende premiss. Da har satsinga mistet noe av sin legitimitet. Forteller dette også noe om kulturutøveres stilling i Bodø?

Kanskje er det på tide at vi oppvurderer kompetansen til de som skaper filmene, komponerer musikken og fremfører dansen, og omdefinerer ei satsing på det brede kulturlivet til et betydelig mål i seg selv.