Den står sterkest, som ikke står aleine

For mer enn 120 år siden begynte vi å feire 1. mai som arbeidernes internasjonale kampdag. Mye har skjedd siden den gang.

Jeg skal ikke ramse opp 120 år med historie, men:

• et tett samarbeid i arbeidslivet
• gode velferdsordninga
• statlig eierskap
• og vilje til omfordeling

har gitt vanlige folk frihet og velferd
… og kvinnene er nå en selvfølgelig og betydningsfull del av det lønnede arbeidslivet.

Men ingenting kommer av seg selv

Det var gjennom klassekamp, kvinnekamp og velferdskamp utkjempa av folk på arbeidsplassene og i heimhusan som krevde en levelig arbeidshverdag og ei mer rettferdig fordeling av godene at det fellesskapet ble til.

Noen ganger er det lurt å stoppe opp og tenke på hvorfor man har valgt å engasjer seg politisk, enten det er i ei fagforening eller i et parti.

Jeg vokste opp i et borettslag i Rønvika på 80-tallet i et typisk arbeiderklassehjem.

Vi hadde dårlig råd, men skilte oss ikke ut siden de fleste familiene i området hadde samme bakgrunn som oss.

Da jappetida var over kom lavkonjukturen og arbeidsledighet for veldig mange.

Boliglånsrenta skjøt i været.

Og situasjonen ble kritisk for veldig mange familier. Inkludert min egen.

Illusjonen om det klasseløse samfunnet fikk en brutal slutt for både meg og mange andre.

Høyre og Willoch-regjeringa sitt liberaliseringsprosjekt, minst mulig statlig styring og blind tru på at markedet ville regulere seg selv – kort sagt, høyrepolitikk – ble en katastrofe for vanlige arbeidsfolk.

Og siden da har denne høyrepolitikken satt seg og blitt videreført, uavhengig av valg og hvem som sitter i regjering. Og jeg skal komme litt tilbake til hvorfor det om litt.

Utviklinga siden da har ført til et vanvittig økonomisk gap mellom vanlige folk og en liten elite, og det er en ønsket politikk.

Et eksempel er Norges rikeste mann, laksearvingen Gustav Magnar Witzøe, som ifølge Dagens næringsliv kunne ta ut 1 milliard kroner i utbytte i februar uten å ha tatt i et støkke arbeid!

Dette skjer fordi Høyre og FrP har ført en politikk som favoriserer de rikeste med enorme skattekutt samtidig som de har kuttet i velferdsordninger for vanlige folk.

Tall fra finansdepartementet og Siv Jensen sjøl konkluder med at nordmenn som tjener over 10 millioner kroner, siden 2013 har fått et skattekutt som er mer enn hundre ganger større enn de som tjener mellom 150.000 og 250.000 kroner.

Ideen bak denne genistreken er at det visstnok bare er de rikeste som skaper vekst og arbeidsplasser. Hvis de får en større del av kaka så lager de masse arbeidsplasser og det blir mer velstand for alle sammen. Også kjent som «trickle down»-effekten. Og den vet vi ikke er anna enn et tomt slagord som høyresida bruke som unnskyldning for å berike sine egne.

Det er bløff. Men vi har skjønt hva de holder på med nå. Vi har gjennomskua dem!

Velferdsordninger som gjør at du kan miste jobben uten å miste alt, er bra både for vanlige folk og for næringslivet. Historien har vist at de landene som har valgt å løse viktige oppgaver som helse, utdanning og infrastruktur gjennom offentlig finansiering, over lang tid har hatt sterkere vekst, høyere sysselsetting og høyere produktivitet.

Arbeidstakernes rettigheter svekkes og arbeiderne fris til av høyrepopulister som vil gjøre dem enda dårligere stilt. Så ka i alle dager kan forklare at arbeidsfolk trekker mot høyresida?

Like etter krigen stemte folk mer til høyre jo høyere utdanning de hadde. I dag er det ofte motsatt.

En grunn kan vær at globaliseringa har ramma de med lavest utdanning mest og at det derfor er naturlig å svare med innvandringsskepsis og nasjonalisme.

Sosial dumping og arbeidskriminalitet truer nemlig arbeidslivet.

Rødt vil stille strengere krav for å sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår gjelder i Norge. Problemet er ikke utenlandske arbeidere, men grådige arbeidsgivere.

Å bruke arbeidsinnvandrere til å presse ned lønns- og arbeidsvilkår er uakseptabelt. For å få styring med arbeidslivet igjen vil vi bytte ut EØS-avtalen med en handelsavtale. Vi vil også at det offentlige stiller krav til blant annet arbeidsforhold, tariffavtaler og lærlinger når de inngår avtaler. Ingen useriøse og kriminelle firmaer må få oppdrag for det offentlige.

I dag står Norge i sterk kontrast til et Europa i krise. EU-kommisjonen og Pengefondet sin krisepolitikk - (også kalt høyrepolitikk) - har ført Europa enda djupere ned i arbeidsløshet og sosial nød.

EU har drevet frem ei systematisk nedbygging av velferd og faglige rettigheter. Det har vært en politikk for reindyrka markedsliberalisme, og maktoverføring fra arbeid til kapital. Og sånn har man gjort krisa sterkere i land etter land.

Det her er noe som vi må ha i bakhodet når de største partiene, inkludert Arbeiderpartiet velger å bøye nakken for Brussel i sak etter sak.

Ingen kamper er vunnet en gang for alle. Så sier noen at det ikke finnes noe alternativ. At vi må privatisere og tilpasse oss EU, at forskjellene må øke og at vi ikke har råd til velferd i framtida.

Det er feil! Rettferdig velferd er ikke en byrde. Det er tvert imot veien til et trygt og godt samfunn OG til en produktiv og rettferdig økonomi. Derfor kjemper Rødt for rettferdighet og demokrati og mot økonomiske forskjeller – fordi fellesskap funger.

Mange påstår at EU og EØS-avtalen ikke er problemet, men det er, kamerater, for å være helt ærlig, berre tøv!

EØS-avtalen er blitt som om vi hvert eneste valg starter ut med et enormt høyreparti som allerede har flertall på stortinget, og ikke stiller til valg. 

Det må vi få slutt på. Vi vil at EØS skal stille til valg, og vi krever en folkeavstemning! Vi sir Nei til EU, nei til EØS, nei til høyrepolitikk og ja til folkestyre!

Mens vi sitter her så er det unger og foreldra rundt oss som lever i frykt. 

Frykt for ka som kommer til å skje når de sendes tilbake til det menneskeskapte helvete som krig er. Vårres svar på flyktningekrisa skal være det samme som det har vært for arbeiderbevegelsen helt siden første gang den oppsto – solidaritet.

Men, så får vi høre at flyktningene koster oss dyrt.

At det er billigere å hjelpe dem «der de er» og at vi ikke kan ta imot alle.

Men da den norske regjeringa bestemte seg for å send bombefly til Libya var prisen overhodet ikke tema. ALLE daværende stortingsparti (..) var enige om at Stoltenberg si saksbehandling over SMS var godt nok.

Det er altså falske rop fra ei usolidarisk høyreside som verken vil hjelpe dem der de er, eller når de kommer hit.

Vi sitter med ei regjering som kaster ut barn som ikke kjenner til noe annet land enn Norge, som sperrer grensene for dem som virkelig trenger hjelp og en ny start på livet sitt, mens stormaktene med Norge si støtte, ødelegg hjemlandene deres ,og «der de er» er midlertidige flyktningeleirer uten grunnleggende rettigheter, velferd, skole eller verdighet.

Vi har kommuner og frivillige fra arbeiderbevegelsen og lokalsamfunnene rundt omkring, som står klare til å ta imot flere. Som mener vi har hjerterom og husrom til flere, og kan ta imot dem som trenger nye hjem – samtidig som vi hjelper mer der de er. Så om Siv og Erna hører dette: Bodø tar gjerne mot flere!

Har vi lært noen ting som helst?

I dag er Syria-krigen helt utålelig- og Norge står som vanlig på pinne for USA si opptrapping.

Vi er inne med soldater i Syria, og vi selger våpen til Tyrkia, Saudi-Arabia og Israel, som er aktive deltakere i krigen.

Våpen som også havner i IS sine hender!

Vi har til og med gått med på en fast amerikansk base på norsk jord – stikk i strid med tradisjonell norsk basepolitikk.

Norge fortsetter også å behandle Israel som en venn og alliert, på tross av Israels massakrerer av palestinere på Gazastripa når de i sin fortvilelse så mye som nærmer seg grensa mot Israel.  Hvordan tror dere reaksjonene hadde vært hvis noe annet land hadde holdt på slik?

Så Rødt sier: Stopp våpensalget! Stans krigene! Stopp NATO-landet Tyrkias bombing og krig mot Kurderne som kjemper vår kamp for frihet og solidaritet, mot IS og andre terrorister! Og 70 år med katastrofe er nok: boikott Israel – fritt Palestina!

I morgen er det 100 år sida arbeidera i Norge TOK åttetimersdagen, sånn at arbeidsgivera, og etter hvert Stortinget ble pressa til å gi seg.

Kampen for åttetimersdagen hadde da pågått i 50 år, men den russiske revolusjonen gav mot.

2. mai 1918 oppfordra Arbeiderrådene folk til å gå fra jobben etter åtte tima. Det gjorde de, blant anna i Glomfjord.

Tenk på det: Arbeidera kjempa for et bedre liv, og risikerte til og med levebrødet. Og det er sånn alle seire er vunnet, og det er sånn vi kan vinne dem også i framtiden.

For det er jo ikke på grunn av kapitalismen arbeidsfolk har sine rettigheta i dag.

Det er på tross av kapitalismen. Rettighetene er kjempa fram fordi kapitalismen skaper sin egen motstander:

Den organiserte arbeiderbevegelsen. Som i over 150 år har gått i spissen for alle menneskers frihet, likhet og fellesskap – i Norge og i resten av verden.

Den står sterkest, som ikke står aleine.

Gratulerer med dagen.