Venstre­po­pu­lismens triumf

Det jobbes på høygir i det sentrumsliberale kommentariatet etter venstresidas historiske triumf i det amerikanske mellomvalget. Da progressive Abdul El-Sayed ble valgt som Demokratenes senatskandidat i Michigan, ble vi fortalt at det var umulig for ham å vinne. Zohran Mamdanis seier i borgermestervalget i New York var i beste fall et lokalt fenomen, og fullstendig umulig å kopiere utenfor de liberale storbyene. Fasiten ble at El-Sayed vant senatsvalget i Michigan med over sju prosentpoeng og nesten 350.000 stemmer. Dermed har venstresida vist at de kan vinne valg hvor som helst i USA.

Men det er likevel ikke nok til å gjøre norske kommentatorer fornøyd. I Nettavisen skriver Henrik Heldahl kategorisk at El-Sayeds seierrike valgkamp i vippestaten Michigan ikke «i det hele tatt (...) er noe demokratene bør kopiere». Ayesha Wolasmal i VG skriver at «Demokratenes store gjennombrudd kom ikke fra den opprørske og progressive venstresiden, men fra moderate kandidater». Bak resonnementet ligger det en fiffig kontrafaktisk regnearkøvelse som viser at kandidater som El-Sayed burde ha vunnet mye mer enn han gjorde. Det gir kanskje mening i avisspaltene, men ikke i virkeligheten, stedet der resten av oss har vårt tilholdssted til vanlig.

Progressive kandidater som El-Sayed og James Talarico i Texas ble i mellomvalget utsatt for voldsomme svertekampanjer, betalt av noen av verdens rikeste mennesker. I Michigan brukte Israel-lobbyen Aipac 300 millioner kroner på å sverte El-Sayed i primærvalget alene. Mens i Texas brukte Elon Musk nærmere en halv milliard på å stoppe Talarico. At de likevel begge klarte å vinne med solide marginer, sier i grunnen det meste.

Borte er den skadelige kulturkrigen og forskjellige distraksjoner rundt woke

Enda mer relevant er det å spørre seg hva slags plattform de såkalte moderate kandidatene har gått til valg på. Realiteten er at venstresida i Demokratene har lagt premissene for svært mye av partiets valgkamp. Borte er den skadelige kulturkrigen og forskjellige distraksjoner rundt woke. Nå er det økonomisk populisme som er hovedsaken for Demokratene, enten de er progressive eller moderate. Til NRK sier statsviter Ketil Raknes at han «tror demokratene har skjønt at den beste måten å bekjempe ­høyrepopulismen på, er med ­venstrepopulisme. Vi kommer til å se et mye mer aggressivt populistisk demokratisk parti.» Dersom han har rett, betyr det at Demokratene som et samlet parti framover vil fronte progressive merkesaker som offentlige helseordninger og motstand mot penger i politikken.

Dermed har radikale demokrater som Bernie Sanders og Zohran Mamdani i realiteten fått gjennomslag for sin strategi. Det var Sanders som i 2016 først løftet fram økonomisk populisme som motsvaret til Trump. Både den gang, og i presidentvalget i 2024, valgte Demokratenes toppsjikt en annen retning, der de vektla en blanding av verdipolitiske mobiliseringssaker og Trumps personlige kvaliteter. Det endte med knusende nederlag for både Hillary Clinton og Kamala Harris. I fjor løftet så Zohran Mamdani økte levekostnader som den nye venstresidas hovedsak. Det ga svært gode resultater i borgermestervalget i New York. Både Sanders’ økonomiske populisme og Mamdanis «laserfokus» på levekostnader har dannet skole blant Demokratene. Når såkalt moderate kandidater nå vinner valg, er det dermed fordi de allerede har kopiert vinneroppskriften til for eksempel Abdul El-Sayed.

Så er spørsmålet om de vil følge opp disse løftene i praksis, eller om det blir pengene som rår til slutt i det demokratiske partiet også denne gangen.

Publisert i Klassekampen onsdag 11. november 2026